Johannes Martens

Cello

− Å komme på jobb og høre mine kolleger spille er helt fantastisk. Etter en stressende småbarnsmorgen kan det være en fryd å sette seg ned å spille en symfoni.

Johannes Martens
  • Ansatt: 2008
  • Født: 1977 i Ås, Akershus
  • Utdannelse: Hos Aage Kvalbein ved Norges musikkhøgskole, Leonard Stein ved Guildhall School of Music i London, diplomstudium hos Truls Mørk ved Norges musikkhøgskole.
  • Innspillinger: Chamber Music by Elliott Carter − Figments and Fragments med Johannes Martens Ensemble (2L, 2008).

Cellist Johannes Martens hadde et brutalt første møte med konsertscenen:

− Min aller første konsert, med Ås Musikkskoles Orkester i gymsalen på Åsgård skole, var en katastrofe, forteller han.

− Jeg var 8 år. Stolen min var plassert ytterst på scenekanten, og da dirigenten løftet pinnen, vrikket jeg litt på meg og tippet baklengs utfor kanten. Jeg fikk ikke spilt en tone, men endte opp med hjernerystelse og en totalvraket cello. Jeg tror den hendelsen satte fanden i meg, og jeg forbannet meg på at jeg skulle bli musiker.

Må bruke seg selv på alle plan

Johannes har to celloidoler som han alltid vender tilbake til: Leonard Rose og Truls Mørk.

− De er som profeter for meg, ler han.

− Som musiker har har jeg også latt meg inspirere veldig av vår æresdirigent, Jukka-Pekka Saraste. Han har en unik musikalsk nerve.

Han ble ansatt i Oslo-Filharmonien i 2008, og er en aktiv kammermusiker. Celloen han spiller på er bygget av Francesco Rugeri i Cremona i 1690, og er på utlån fra Dextra Musica.

− Det å være musiker innbærer å bruke seg selv på alle plan: kropp, intellekt, følelser og kommunikasjon med medspillere og publikum. Det er en utfordring jeg setter enorm pris på i hverdagen, som en kilde til å vokse som menneske.

Liker hverdagene i orkesteret

Cellisten har opplevd mange høydepunkt i løpet av sin tid i orkesteret, men liker også hverdagene godt:

− Å komme på jobb og høre mine kolleger spille er helt fantastisk. Etter en stressende småbarnsmorgen kan det være en fryd å sette seg ned å spille en symfoni.

Han ser musikken orkesteret spiller som en brobygger − ikke bare mellom mennesker i dag, men også til vår egen fortid:

− Musikken skaper lange linjer for oss. Musikkformen vår kalles ofte for kunstmusikk, men det er et ord vi ikke kan gjøre hevd på alene. Om dette vil jeg anbefale Richard Taruskin's Oxford History of Western Music. Her beskriver han i introduksjonen så fint hvordan partiturmusikk er et bedre begrep som kan sammenfatte hele den vestlige, "klassiske" musikktradisjonen, fra de første nedtegnede hymnene frem til i dag. Det er på grunn av at musikk ble «tingliggjort» gjennom skriftlig notasjon at den fikk en så unik posisjon i vår kunst- og kulturhistorie. Jeg elsker hvordan repertoaret vårt spenner over så mye av menneskelig erfaring − den gjør oss på et vis tidløse.