Cecilia Götestam

Cello

− Det å musisere med kollegene i cellogruppa, og med hele orkesteret, er en særegen form for ordløs kommunikasjon. De gangene alt klaffer på prøve eller konsert, når skillet mellom enkeltmusikerne opphører og orkesterorganismen tar over − det å sitte midt i den klangen er bare helt berusende!

Cecilia Götestam
  • Ansatt: 1995
  • Født: 1970 i Uppsala, Sverige
  • Utdannelse: Studerte ved Trøndelag Musikkonservatorium og hos Bjørn Solum ved Norges musikkhøgskole.
  • Annet: Tidligere medlem av TrondheimSolistene og Det Norske Kammerorkester, medlem av Olavskvartetten fra starten. Aktiv kammermusiker, deltar jevnlig på festivaler som Oslo Kammermusikk Festival, Olavsfestdagene og Trondheim Kammermusikkfestival.

Cellist Cecilia Götestam ble født i Uppsala i Sverige, men vokste opp i Trondheim der hun tidlig ble eksponert for mye musikk hjemme.

− Alle i familien min var amatørmusikere, det ble hørt mye på plater og vi gikk ofte på konserter, forteller hun.

− Jeg begynte å spille piano i fireårsalderen, og min tålmodige far bøtte på mine elendige notelesingsferdigheter i ganske mange år.

− Særlig paukisten fascinerte

Hun slapp å vente lenge på å oppleve fullblods orkestermusikk:

− Fra jeg nådde skolealder hørte jeg Trondheim Symfoniorkester nesten hver uke, jeg hang over rekkverket på galleriet i Frimurerlogen og sugde inn masse inntrykk. Særlig paukisten fascinerte, tronende majestetisk i midten og omgitt av løpende slagverkere som han var.

På dette tidspunktet hadde Cecilia begynt å spille cello, og hun ble med i det første kullet ved Trondheim Kommunale Musikkskole som fikk tilbud om å gå på lørdagsskolen − igangsatt av rektor Kåre Opdal.

− Dette tilbudet var utvilsomt av avgjørende betydning for meg. Her fikk vi tidlig spille masse kammermusikk, og det gode miljøet bidro til at man hadde lyst til å fortsette å spille. Senere ble det helt naturlig å søke først på musikklinjen og så konservatoriet, og da var jo veien staket ut.

− Å sitte midt i den klangen er berusende

Også i fortsettelsen fikk kammermusikken en avgjørende rolle:

− Hver sommer i hele barn- og ungdommen var jeg på kammermusikk-kurs med Chilingirian String Quartet, og medlemmene der har vært viktige for min utvikling som musiker.

Cecilia ble ansatt i Oslo-Filharmonien i 1995, og hun har stor glede av den daglige nærkontakten med musikalske mesterverker:

− Det å musisere med kollegene i cellogruppa, og med hele orkesteret, er en særegen form for ordløs kommunikasjon. De gangene alt klaffer på prøve eller konsert, når skillet mellom enkeltmusikerne opphører og orkesterorganismen tar over − det å sitte midt i den klangen er bare helt berusende!

− På slutten er man helt utmattet

Cecilia synes det er vanskelig å velge ut én spesiell opplevelse blant de mange konsertene hun har vært med på i løpet av 20 år i orkesteret.

− Når jeg tenker tilbake på Mariss-perioden, virker alt gullforgylt; ukene med Blomstedt er også alltid helt spesielle. Men jeg vil gjerne nevne Prokofjevs Romeo og Julie med Vasily Petrenko nå nylig. Det er fantastisk musikk som virkelig griper tak. På slutten er man helt utmattet etter å ha gjennomlevd hele dramaet.

Én komponist skiller seg ekstra ut på orkesterets repertoar − Johannes Brahms:

− Det finnes et vemod og en lengsel i hans musikk som appellerer til meg. Jeg blir aldri lei av å spille symfoniene hans!

Som publikummer tror hun det viktigste er å legge fra seg hverdagsbekymringene:

− Da er man mer åpen for å ta inn musikken. Selv synes jeg ofte jeg får mer ut av en konsert hvis jeg kjenner musikken på forhånd, men på den annen side er det jo også fint å bli overrasket!

På fritiden driver Cecilia også med klassisk ballett:

− Ballett er for meg den ultimate avkobling. Det krever akkurat så mye konsentrasjon at tanker på alt annet må legges vekk.