Arthur Bedouelle

Arthur Bedouelle ble født i Paris og hadde en svært viktig musikalsk opplevelse da han var tolv år gammel:

− Jeg spilte i ungdomsorkestret til Jeunesse Musicale de Suisse, og oppdaget gleden ved å spille symfonisk musikk og dele opplevelsen med en stor gruppe mennesker. Jeg husker at jeg følte meg som fisken i vannet fra første øyeblikk på scenen, og siden har jeg aldri angret.

Musikeren som trolig har inspirert ham mest og hatt størst betydning for at han valgte å bli musiker var Alexander Zemtsov, læreren hans i London.

− For ham kommer det helt naturlig å spille musikk, han er en instinktiv og følsom utøver som alltid tilstreber frihet og enkelhet. Jeg har også helter fra gamle dager, som for eksempel Christian Ferras, en fiolinist som har en uttrykksfullhet som ingen andre kommer i nærheten av. Slike kunstnere burde være ledestjerner i et miljø som dessverre er mer opptatt av kontroll og et kunstig perfeksjonsideal enn av generøsitet og uttrykksfullhet.

− Et sted hvor alle er unge, friske og entusiastiske

Arthur begynte i Oslo-Filharmonien i 2014. Han elsker å se de skinnende øynene til kollegaene sin når han kommer på jobb om morgenen:

− Det er et privilegium som jeg tror få i verden deler. En av de flotteste tingene ved Oslo-Filharmonien er at folk holder fast på entusiasmen og ønsket om å spille, hver dag, gjennom hele karrieren sin. En av kollegaene mine fortalte meg en morgen at hun var like glad for å få spille etter tyve år som hun var den dagen hun begynte å spille i orkestret. Dette synes jeg er virkelig fantastisk, dette er et sted hvor alle er unge, friske og entusiastiske.

Han ble ønsket varmt velkommen på sin første dag i orkestret:

− På første dag i prøvetiden hadde seksjonen min lagt en sjokoladeeske på stolen min for å ønske meg velkommen. Å bli gitt uforbeholden tillit fra dag én er noe veldig sjeldent, en tiltro som krever mye mot og generøsitet. Fra første øyeblikk i orkestret har jeg følt meg omgitt av varme mennesker som har stolt på meg både som musiker og medmenneske. Et sted hvor det sosiale aspektet og menneskelig generøsitet er så nært knyttet til kvaliteten i samspillet, er et håp for oss alle. Jeg tror ikke lenger at man kan skille en persons menneskelige kvaliteter og måten han oppfører seg på sammen med kollegaene sine, fra hva han bidrar med på scenen.

− Vi glemmer av og til å lytte selv

Richard Wagner er en av Arthurs yndlingskomponister, selv om han sjelden får spille musikken hans med orkestret:

− Min første orkestererfaring var en framføring av Tristan og Isolde med Kirill Petrenko, i Tyskland. Det stykket assosierer jeg med noe av det fineste jeg har opplevd, og jeg håper å få spille det det igjen. Jeg er også veldig glad i Sibelius, som av en eller annen gang er forferdelig undervurdert i hjemlandet mitt.

Arthur mener nysgjerrighet er en viktig nøkkel til store opplevelser i konsertsalen:

− Vi ønsker alle å høre på musikk vi kjenner fra før, men å oppdage noe nytt er det aller morsomste. Jeg tror også at med ulike medier rundt oss på alle kanter og med hver konsert og utøver anmeldt, hypet og kritisert hele tiden, glemmer vi av og til å lytte selv. Det er ofte slik at mennesker som er ignorert av media har minst like mye, eller mer å tilby enn de såkalte stjerneutøverne i musikken. Mitt råd er som følger: ikke bare gå etter store navn; mange av dem er unødvendig oppblåste, mens ukjente musikere du kanskje aldri har hørt om faktisk er de rene genier!

Nå han ikke spiller liker Arthur å være sammen med andre mennesker – eller bøker.

− Jeg er veldig sosialt anlagt, jeg liker samvær med andre, å få nye venner og dele opplevelser med andre. Jeg er også en lidenskapelig bokleser og synes at den opplevelsen man får av en virkelig god bok ligner veldig på den man får av å lytte til et flott musikkstykke. Jeg spiller også altfor mye sjakk, en basill jeg ble smittet av for noen år siden. Heldigvis og til tross for at jeg har studert det masse, er jeg fremdeles en håpløst dårlig spiller!