Svein Skretting

Da Svein Skretting hadde spilt fiolin i et halvt år, hadde han lyst til å slutte, men han fikk ikke lov før han hadde spilt i ett år. Før året var omme, var spillegleden på plass, og den ble bare større med tiden:

− Da jeg hadde spilt et par år, var jeg i stand til å formidle noe med instrumentet som jeg ikke kunne formidle på noen annen måte. Det ansporte meg sterkt og jeg ble veldig glad i spille – etter hvert var det ingenting jeg hadde mer lyst til.

Da Svein var ferdig med ungdomsskolen, bestemte han seg for å satse på fiolinen for fullt. Gode lærere ga viktig drahjelp på veien:

− Reidar Knudsen ved Østlandets Musikkonservatorium var den første som sa jeg burde satse på musikk. Ved Norges musikkhøgskole fikk jeg Lars Anders Tomter som lærer, en veldig inspirerende interpretasjonslærer. Og Magnus Ericsson, tidligere en av konsertmesterne i Oslo-Filharmonien, hjalp meg et godt skritt videre med det fiolintekniske.

− Flotte kollegaer og god arbeidsatmosfære

Etter studiene, i 1999, fikk Svein jobb som fiolinist i Oslo-Filharmonien:

− Først etter at jeg fikk jobben, forstod jeg hvor fantastisk den er. For det første brenner jeg for selve mediet, musikken. Jeg har flotte kollegaer og det er god arbeidsatmosfære. Det er kjempehøyt nivå og sterk disiplin i orkesteret, så selv om dirigenten ikke skulle være på topp, hever orkesteret seg selv.

Han har noen av sine beste minner fra orkesteret fra konserter med Jukka-Pekka Saraste som dirigent:

− Det er spesielt gøy å spille Sibelius med Jukka-Pekka. Det er noe veldig genuint og ekte ved ham som musiker, det er aldri noe utvendig i det han gjør. Han har helt tydelig et eget forhold til Sibelius, det er ingen som matcher ham i den musikken.

Når det gjelder favorittmusikk, synes Svein ellers at «de store er aller størst»: Bach, Mozart, Beethoven og Brahms.