Øyvind Fossheim

Øyvind Fossheim trådte sine barnesko hos Trondheim Kommunale Musikkskole i Bispegata 9, rett ved siden av Nidarosdomen. Der fikk han lagt et godt grunnlag for å kunne bli musiker:

− Jeg møtte tidlig likesinnede og fikk sjansen til å spille kammermusikk alt fra tiårsalderen. Dette var rektor Kåre Opdals kongstanke og den gav resultater så det holdt. Det kom mange da, og det kommer stadig mange gode musikere fra Trondheim og Trøndelag.

− Avgjørende at læreren tok seg tid

Da han var tolv, fikk læreren Svein Hovdkinn ham med i Trondheim Handelstands Forenings Orkester, som Øyvind kaller et amatørorkester i ordets rette forstand − altså med kjærlighet for musikken.

− I begynnelsen skjønte jeg lite og ingenting, men det var en god skole å gå, og fire-fem år senere var jeg konsertmester i det samme orkesteret. I tillegg hadde jeg mine spilletimer hjemme hos Hovdkinn, gjerne i helgene. Da kunne vi holde på i både to og tre timer, bare avbrutt av pizza og en omgang fra tippekampen. I perioden hvor ungdommer flest slutter med det de har holdt på med noen år, tror jeg det var avgjørende for meg at læreren min tok seg tid til dette og fulgte meg opp.

Et nytt avgjørende steg mot musikeryrket kom da Bjarne Fiskum spurte om han ville være hospitant ved Musikkonservatoriet i Trøndelag. I løpet av det Øyvind først regnet som et hvileår, ble Trondheimsolistene startet, og han ble med, sammen med noen av sine beste venner. Senere studerte han i Oslo med Oslo-Filharmoniens konsertmester Magnus Ericsson.

− Det er i konsertøyeblikket man når målet

Øyvind har vært ansatt i Oslo-Filharmonien siden 1994, og hans viktigste drivkraft for å drive med musikk har vært den samme gjennom hele karrieren:

− Man øver og øver for å bli best mulig instrumentalist og musiker, men til syvende og sist er det i konsertøyeblikket man når målet: Å spille for andre mennesker og forhåpentligvis røre noe ved dem eller gjøre noe med dem der og da. Hvis det ikke skjer, har man mislykkes.

Han utdyper med en sammenligning fra fiolinlæreren Milan Vitek:

− Han sa en gang til meg at man er som en lommelykt når man står på scenen, og den lykta skal lyse helt til bakerste benk. Hvis batteriene er nesten tomme, vil publikum merke det fordi lyset ikke når frem. Vi orkestermusikere er et snitt av folket, og det skjer større og mindre dramatiske ting i livet til oss alle, men når vi sitter der på podiet, lyset slukkes og dirigenten kommer inn, har vi kun ett fokus − å gi alt for de som er kommet for å høre på oss. Da må batteriene være fulladet uansett hvordan man føler seg.

− Det er bare å la det strømme inn

Som musikkstudent oppdaget fiolinisten at han analyserte konsertene han hørte mer enn før, og at det forminsket opplevelsen. Nå prøver han å ikke tenke for mye når han går på konsert selv:

− Det er kanskje viktigst å unngå i forkant, jeg tror at å gå på konsert med et åpent sinn og uten store forventinger kan være fornuftig. Det er bare å la det strømme inn og se hva som skjer med en.

Øyvinds største interesse utenom musikken er familien – og sjakk, som han spiller hver dag.

− Sjakk er definitivt det største spillet mennesket har skapt, og jeg tror aldri det vil forsvinne. Akkurat som de største komponistene heller ikke vil det. Det foregår en naturlig utvelgelse hele veien mens vi mennesker går, og de største og viktigste hendelsene, oppdagelsene og øyeblikkene vil alltid bestå.