Elise Båtnes

Elise Båtnes kommer fra Trondheim og begynte med fiolin da hun var fire. Hun var solist med Oslo-Filharmonien første gang som tiåring, og har siden vært solist med alle norske og mange utenlandske symfoniorkestre.

− Jeg bruker å si at jeg enda ikke har bestemt meg for om jeg skal bli musiker eller ikke, sier hun.

− Musiker er noe jeg føler jeg alltid har vært, jeg har alltid holdt på med musikk. Tror det bunner i min bakgrunn fra musikkskolen i Trondheim. Det å spille ble tidlig en integrert og naturlig del av tilværelsen.

Samspillet, uttrykket og energien var utrolig

Elise har studert hos en rekke betydelige fiolinister. Størst innflytelse på sin utvikling som musiker tilskriver hun like fullt Oslo-Filharmonien og orkesterets mangeårige sjefdirigent Mariss Jansons.

− Da jeg flyttet til Oslo etter gymnaset som 19-åring, var jeg stadig vekk vikar på bakerste rad i Oslo-Filharmonien. Der fikk jeg forståelse for hvor fantasisk fellesskap et symfoniorkester kan være, og hvor utrolig det er å være en liten brikke i det store maskineriet som produserer slik fantastisk musikk. Det er ren luksus av å få dele opplevelsen av det sammen med andre musikere.

Hennes største opplevelse med Oslo-Filharmonien var å spille Bruckners symfoni nr. 7, på turné i England i 1991.

− Jeg satt helt bakerst i førstefelegruppa, på niende pult, og kunne symfonien bortimot utenat. Det var min første Bruckner-symfoni og samspillet, uttrykket og energien var helt utrolig. Som bakerste pult på førstefiolin satt vi ofte veldig nær horngruppa. Siden den gang har jeg alltid syntes innspillinger av denne symfonien har hatt alt for lite horn ... Etter den turnéen har Bruckners syvende vært en av mine favorittsymfonier.

Et stort maskineri som uttrykker følelser

Elise har altså et rimelig godt forhold til Bruckner, og er i tillegg svært glad i Richard Strauss, Gustav Mahler og Richard Wagner.

− Jeg elsker å være en del av et stort maskineri som i fellesskap uttrykker så mye følelser. I litt mindre format har vi Brahms, hans symfonier er også fantastiske å spille. Når Strauss og Wagner er nevnt, må jeg også si at jeg elsker å spille opera. Wagners Tristan og Isolde er for eksempel helt utrolig musikk − selv om det innebærer en forholdsvis «lang dag på jobben»!

Elise tror det viktigste for å kunne ha en god lytteropplevelse i konsertsalen er å kunne legge bak seg stress og mas og ta imot musikken der og da.

− Det er veldig sjelden i vår tilværelse at man kan sitte i ro og konsentrere seg om kun en ting. Se på det som en fantastisk mulighet til å dele en unik opplevelse sammen med både utøverne og andre lyttere!

Når Elise ikke spiller, er fag, fisk og framtid viktige stikkord.

− Jeg er veldig glad i skogen. Og i å fiske! I tillegg synes jeg det er spennende å studere andre fag. Det har jeg dessverre ikke hatt tid til å gjøre de seneste årene, men forhåpentligvis vil jeg få det en gang i framtiden. En god bok er heller ikke å forakte ...