Oslo-filharmoniens kammerserie Francis Poulenc
Ludwig Thuille

I Sekstett for piano og blåsere kommer Francis Poulencs (1899–1963) særegne stil tydelig til uttrykk. Verket er livlig og fargerikt, fullt av både humor og dypere følelser, og kombinerer nyklassisistiske former med jazzinspirerte rytmer. Sekstetten er skrevet for en besetning bestående av piano, fløyte, obo, klarinett, fagott og horn, og byr på rike klangbilder og lekne kontraster mellom instrumentene. Det regnes som et av Poulencs mest satiriske verk, men det har også den franske sjarmen og lette ironien som kjennetegner komponisten – det tar verken seg selv eller andre altfor høytidelig.

På den andre siden finner vi Ludwig Thuilles (1861-1907) Sekstett for piano og blåsekvintett. Som student møtte han Richard Strauss og de to startet et livslangt vennskap, som ble styrket av at begge var tilhengere av konservativ klassisisme. Thuilles komposisjoner var mindre radikale enn sine samtidige, men han skilte seg ut ved å i langt større grad utforske kammermusikkens verden. Sammenlignet med Poulenc er Thuilles Sekstett for piano og blåsekvintett et mer tradisjonelt og romantisk verk. Stykket er skrevet for den samme besetningen, og kjennetegnes av lyriske melodier, rike harmonier og en tydelig klassisk formfølelse, som gjenspeiler senromantikkens stilidealer.