Europaturné
Klaus Mäkelä Alexander von Zemlinsky
Jean Sibelius

Carl Maria von Weber (1786–1826) var dødssyk av tuberkulose da han skrev operaen Oberon, som skulle bli hans siste verk. Oberon var Webers eneste opera med engelsk tekst og ble urfremført våren 1826 i London, der Weber døde bare noen uker senere. Oberon er en alvekonge fra middelalderens litteratur, og ouverturen er et av Webers mest orginale orkesterstykker – hans oppfinnsomhet som orkesterkomponist inspirerte senere komponister som Hector Berlioz, Gustav Mahler og Claude Debussy.

Med det symfoniske diktet Tapiola satte Jean Sibelius (1865-1957) i 1926 strek for et unikt bidrag til orkestermusikken. Som i den syvende og siste symfonien, som ble ferdig noen år tidligere, strever Sibelius etter enhet i musikken – alt springer ut fra én grunnleggende idé. Inspirasjonen er, som ofte hos Sibelius, hentet fra Nordens dype skoger – Tapio er skogens ånd i finsk mytologi.

Alexander von Zemlinsky (1871–1942) var en av de sentrale musikkpersonlighetene i hjembyen Wien på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet som Arnold Schönbergs lærer og svoger. I 1901 hadde han et forhold til Alma Schindler, som siden ble Gustav Mahlers kone. Han bearbeidet kjærlighetssorgen gjennom arbeidet med orkesterfantasien Die Seejungfrau, basert på H.C. Andersens eventyr Den lille havfrue. Zemlinsky trakk Die Seejungfrau tilbake etter premieren i 1905 og en trodde lenge at det hadde gått tapt. Men partituret ble gjenoppdaget på 1980-tallet og har blitt et av komponisten mest spilte verk