Asiaturné
Klaus Mäkelä
Janine Jansen Jean Sibelius

Jean Sibelius (1865–1957) begynte med fiolintimer da han var 14 år, og ble snart fullstendig oppslukt av instrumentet. Det neste tiåret var hans drøm å bli konsertfiolinist, men til slutt ga han opp og satset i stedet på komposisjon. Sibelius’ Fiolinkonsert ble hans ulykkelige kjærlighetserklæring til fiolinen, og første versjon var så teknisk vanskelig at solistene ikke mestret utfordringene. Den ble etter hvert en av de mest populære fiolinkonsertene, med helt ulike satser som spenner fra en kjølig innledning til en sprudlende intens avslutning.

Symfoni nr. 1 hadde riktignok vært vellykket, men sterkt farget av Sibelius’ beundring for Tsjaikovskij. Symfoni nr. 2 var helt og holdent i Sibelius’ egen stil. Da Symfoni nr. 2 ble urfremført i Helsinki i 1902 hadde misnøyen med de russiske styresmaktene nådd nye høyder i Finland og ‘fennomanenes’ kamp for finsk språk og kultur blitt tilsvarende intensivert. I et slikt bilde passet Sibelius − komponisten som noen år tidligere hadde gitt folket kruttsalven ’Finlandia’ og den like politiske ’Islossningen i Ule älv’ − perfekt som nasjonal helt og kulturikon. Til tross for omstendighetene og symfoniens utvetydige dramaturgi, er det likevel galt å betrakte Symfoni nr. 2 som et politisk verk. Komponisten understreket at hans symfonier ikke hadde noe program og at musikken skulle klinge i og for seg selv.