Smyth Gershwin Walton Petrenko

Ethel Smyth (1858−1944) trosset både familien og samtidens konvensjoner da hun valgte å følge komponistdrømmen. Hun studerte komposisjon i Tyskland på 1870- og 1880-tallet, og i de neste tiårene ble musikken hennes spilt på prestisjetunge scener som Covent Garden i London og Metropolitan-operaen i New York.

Operaen The Wreckers fra 1906 bygger på historier fra Cornwall i Sør-England, om hvordan lokalbefolkningen lurte skip inn mot klippene for å plyndre dem. Ideen til operaen oppstod under et opphold i Cornwall i 1886.

I februar 1924 ble George Gershwins Rhapsody in Blue spilt for aller første gang i New York. Midt i et henrykt publikum satt dirigenten Walter Damrosch, som var så begeistret at han neste dag kontaktet Gershwin for å bestille en pianokonsert av ham. I november 1925 dirigerte Damrosch premieren med New York Symfoniorkester, med Gershwin som solist.

Gershwins legger seg i Pianokonsert i F-dur tett opptil klassiske forbilder blant solistkonsertene, med sterke innslag av jazz, blues og ragtime. Her gjorde han også orkestreringen selv – han overlot det til andre i Rhapsody in Blue. William Walton var blant de som lot seg imponere av Gershwins orkestrering av konserten.

William Walton (1902–1983) slo selv gjennom på 1920-tallet, og med sin Bratsjkonsert og kantaten Belshazzar’s Feast oppnådde han en enorm posisjon i britisk musikkliv – han fikk eksempelvis oppdraget med å skrive kroningsmarsj for kong George VI i 1937.

Mens kroningsmarsjen er et pent og staselig stykke musikk, er Symfoni nr. 1 en malstrøm av følelser. Symfonien er blitt kalt «et vulkanutbrudd av mørk, sanselig lidenskap» og bærer preg av komponistens turbulente kjærlighetsliv under arbeidet. Intens kjærlighetssorg og påfølgende skrivesperre førte til at symfonien måtte urfremføres uten sistesats i 1934. Året etter var den komplett – med en jublende ny sats skrevet av en nyforelsket komponist.