Bilde av Kent Nagano.

Englekonsert

  1. Preludium fra Parsifal
  2. Fiolinkonsert
  3. Symfoni nr. 1
  1. Kent Nagano dirigent
  2. Veronika Eberle fiolin

Det er en stor begivenhet når Kent Nagano kommer til byen for å dirigere Brahms’ mektige Symfoni nr. 1.

Den tyske fiolinsensasjonen Veronika Eberle er solist i Alban Bergs gripende Fiolinkonsert – den musikalske modernismens aller vakreste monument, skrevet ‘til minne om en engel’ av en komponist som selv var på vei inn i det hinsidige.  Richard Wagners mystiske og magiske forspill til operaen Parsifal gir anslaget.

G-D-A-E, E-A-D-G: Solisten begynner sin minnetale med å stryke buen varsomt over fiolinens åpne strenger, fra den mørke G-strengen til den lyse E-strengen og tilbake igjen – så enkelt, uskyldig og sårbart det er mulig å få til på instrumentet. Den lyriske innledningen i Alban Bergs (1885-1935) Fiolinkonsert forteller om en komponist som hadde andre hensikter enn musikkhistorien ofte har tilskrevet ham. Dette handler verken om tolvtoneteknikk eller modernisme, men om å gi et så gripende musikalsk uttrykk som mulig ‘til minne om en engel’.

Berg var ikke videre begeistret da fiolinisten Louis Krasner spurte ham om å skrive en fiolinkonsert i 1935. Han ville helst vie all sin tid til arbeidet med Lulu – et verk som etter komponistens død skulle komme til å bli en av 1900-tallets mest epokegjørende operaer. En tragisk hendelse skulle likevel gi ham inspirasjonen han trengte. I april 1935 døde Alma Mahlers datter, Manon Gropius, bare 18 år gammel. Måneden etter la Berg Lulu til side og påbegynte Fiolinkonserten. Senere samme år skrev han til Alma og ba om å få tilegne verket til avdøde Manon med undertittelen ‘til minne om en engel.’ Berg rakk aldri å fullføre Lulu og døde selv natt til julaften samme år. Fiolinkonserten ble urfremført i Barcelona fire måneder etter hans død, i april 1936, med Krasner som solist.

Bergs bruk av tonale elementer i et atonalt landskap har gjort Fiolinkonserten til ett av de oftest fremførte verkene fra ‘den andre wienerskoles’ modernisme i første halvdel av 1900-tallet. Utgangspunktet for Berg er ‘dodekafonien’ – en komposisjonsteknikk der alle skalaens 12 kromatiske toner settes i en tonerekke som så bearbeides og behandles på ulike måter. I Fiolinkonserten blandes imidlertid modernismens teknikk og atonalitet med stiltrekk og toner fra fjern og nær fortid. Aller tydeligst er referansene bakover i tid når Berg bruker koralen ‘Es ist genug’ av Johann Sebastian Bach (1685-1750) mot slutten av Fiolinkonserten. Virkningen er utrolig gripende etter at musikken har beveget seg fra den lyriske åpningen via en dansende Allegro til en voldsom, virtuos og fortvilet kadens. Til slutt faller alt til ro og etterklangen av Berg og Bach klinger stille i lytterens minne.

Dundrende paukeslag, urolige synkoperytmer, en dramatisk stigende linje i strykerne og en like dramatisk synkende linje i treblåserne, alt sammen i dyster c-moll – det er ikke tvil om alvoret Johannes Brahms (1833-1897) la i sin Symfoni nr. 1. Proklamert i samtiden som Beethovens arvtaker og tronarving til den tyske symfonitradisjonen, må Brahms ha følt et visst press. Kombinert med komponistens perfeksjonisme gjorde tradisjonens tyngende forventninger at han brukte om lag 20 år på sin første symfoni. Da den endelig var ferdig i 1876 fikk Brahms den største anerkjennelsen han kunne ønske: Symfonien ble hyllet som «Beethovens tiende».

Midt på 1800-tallet komponerte Berlioz programsymfonier og Liszt symfoniske dikt, og mange mente symfonien var blitt gammeldags. Brahms svarte med å fortsette kursen Beethoven hadde staket ut. Noen av samtidens kritikere mente forbindelsene til forbildet var for sterke, særlig fordi et tema i siste sats lignet på tilsvarende tema i Beethovens niende symfoni. Brahms skammet seg åpenbart ikke over likheten og svarte: Ja, men det kan da enhver idiot høre!

Som Beethovens femte, beveger også Brahms’ første symfoni seg «fra kamp til seier». Alvoret i begynnelsen avløses av to lettere satser, som skaper kontrast i uttrykk, men likevel er deler av en større symfonisk utvikling, før triumfen nås i den monumentale finalen. Førstesatsens dystre c-moll forvandles gradvis til strålende C-dur, og på veien har motiver blitt bearbeidet og utviklet i beste Beethoven-ånd og med et kontrapunktisk mesterskap Bach verdig. Den rytmiske kompleksiteten og grandiose symfoniske konstruksjonen overgår likevel forgjengerne, og triumfen kronet Brahms til den tredje store B-en i tysk musikkhistorie. 

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Kent Nagano; Foto: Felix Broede)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement: