Juleoratoriet J.S. Bach

«Jauchzet, frohlocket!» - «Rop ut i glede!», jubler koret og får følge av pauker, trompeter og resten av orkesteret i åpningskoret av Johann Sebastian Bachs Juleoratorium. Den franske Bach-eksperten Francois Leleux dirigerer et stjernelag av solister og Det Norske Solistkor når vi fremfører alle tiders musikalske julefortelling. Nesten 300 år etter tilblivelsen, er Bachs fortellende resitativer, vakre arier, høytidelige koraler og storslagne korsatser mer populære enn noen gang.

Det var på ingen måte selvsagt at Johann Sebastian Bachs (1685-1750) Juleoratorium skulle bli den tidløse og globale suksesshistorien og juletradisjonen det er blitt. Da Bach døde i 1750 ble musikken hans ansett som gammeldags, og Bachs sønner, som Carl Phillip Emmanuel og Johann Christian, var langt mer populære komponister. På Haydns, Mozarts og Beethovens tid, var det få – med unntak av komponistene selv – som hadde noe forhold til den gamle Bach og hans musikk. Først da Felix Mendelssohn satte opp Matteuspasjonen i 1829 ble det satt i gang en Bach-revival og musikken ble stadig oftere fremført utover på 1800-tallet. I løpet av første halvdel av 1900-tallet, ble man dessuten stadig mer opptatt av å forske på instrumenter og oppføringspraksis fra Bachs tid slik at man kunne fremføre musikken på en måte som minnet mest mulig om slik man trodde den opprinnelig hadde hørtes ut.

En av Bachs viktigste funksjoner som komponist var hans stilling som kantor i Thomaskirken i Leipzig i 27 år, fra 1723 til han døde i 1750. Der komponerte han de aller fleste av sine berømte kirkemusikalske verk. Ikke bare skrev han en ny kantate til hver søndag i en lengre periode, men han skapte også større kirkemusikalske verk som Matteuspasjonen, Johannespasjonen, Messe i h-moll og, ikke minst Juleoratoriet. Juleoratoriet ble komponert til julehøytiden i 1734 og består av seks deler skrevet til henholdsvis første, andre og tredje juledag, nyttårsaften, første søndag etter nyttår og hellige tre kongers dag (6. januar). Kravet om å skrive så mye ny musikk gjorde at Bach måtte gjenbruke en del musikalsk materiale, og også Juleoratoriet er bare delvis nyskrevet. Bach hadde brukt flere av satsene i andre sammenhenger tidligere. Dette var en helt vanlig praksis på 1700-tallet, og det var først på 1800-tallet ideen om det unike og geniale ‘verket’ fikk fotfeste, selv om noen av Bachs mest monumentale komposisjoner kan gi inntrykk av å være enhetlige og geniale verk, de også.

I form er Juleoratoriet i bunn og grunn ikke et oratorium, men en syklus av seks kantater. Det er likevel en så sterk musikalsk og tekstlig sammenheng mellom de seks kantatene at det er naturlig å fremføre og betrakte dem som ett enhetlig verk. Juleoratoriet består av flere distinkte satstyper som har klare funksjoner i det musikalske og tekstlige narrativet. Den bibelske julefortellingen – først og fremst ‘Juleevangeliet’ (Lukas 2:1-20), men også deler av Matteusevangeliet – fortelles i resitativene. Her resiteres den bibelske teksten av ‘Evangelisten’ – en tenorsolist – kun akkompagnert av continuo-gruppen bestående av et akkordinstrument (som regel orgel eller cembalo) og et bassinstrument (som regel cello eller kontrabass).

Innimellom resitativene, stopper handlingen midlertidig opp med koraler, arier og korsatser som kommenterer eller utbroderer den bibelske fortellingen. Koralene er salmemelodier i et tilbakeholdent firsatsig korarrangement, mens de mest interessante og komplekse musikalske ideene er plassert i jublende korsatser som åpningskoret ‘Jauchzet frohlocket’, ‘Ehre sei Gott’ og ‘Herrscher des Himmels’, og ikke minst i de mange ariene. Det er ariene som i størst grad gir verket variasjon i uttrykk og stemning. Ariene veksler fra mektige hyllester som bassarien ‘Grosser Herr und starker König’ til lyriske og varsomme solosatser som tenorens ‘Frohe Hirten, eilt, ach eilet’ og altens ‘Schlafe, mein liebster’, for å nevne noen.

Bach har dessuten skapt kontraster mellom de seks delene ved å endre både instrumentariet og det musikalske uttrykket. I første og siste del bruker Bach pauker og trompeter og lar musikken feire det store julemirakelet og Guds storhet med et gjennomgående jublende og mektig uttrykk. I andre del er trompetene borte og uttrykket mer dempet når teksten handler om hyrdene på marken. Den instrumentale pastorale-satsen som åpner andre del, er også blant verkets mest kjente musikalske numre. Bach bruker, kort og godt, alle klanglige, melodiske og harmoniske uttrykksmidler han hadde til rådighet for å illustrere, kommentere og hylle det store julemirakelet.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Det Norske Solistkor; Foto: Kjetil Almenning)