Sjostakovitsj Prokofjev

Russisk tangenthumor og orkesterromantikk

Oslo Konserthus Konserten har blitt spilt

Russisk tangenthumor og orkesterromantikk

​​I en ofte svært seriøs klassisk musikktradisjon er Dmitrij Sjostakovitsjs to pianokonserter befriende humoristiske.​

I vår store takknemlighet til Mariss Jansons (1943-2019), en enestående kunstner, en kjær venn og vår sjefdirigent gjennom hele 23 år, vil vi dedisere denne ukens konserter til ham.

Pianosolisten lar fingrene leke på tangentene og orkesteret følger med på alle de ville og virtuose krumspringene. Pianist Boris Giltburg kommer til Oslo for å fremføre begge pianokonsertene. Latviske Andris Poga dirigerer konserten, som dessuten byr på det aller beste fra Sergej Prokofjevs udødelige musikk til alle tiders største kjærlighetshistorie – Romeo og Julie.

But, soft! what light through yonder window breaks? It is the east, and Juliet is the sun.

(Fra ‘balkongscenen’ i William Shakespeares Romeo og Julie)

På balkongen. Verken grasiøs dans eller Shakespeares udødelige ord er nødvendige for å føle spenningen og skjønnheten i den unge forelskelsen som utspiller seg på balkongen når Sergej Prokofjev (1891-1953) har satt musikk til en av verdenshistoriens mest berømte kjærlighetsscener. Den magiske stemningen settes umiddelbart med klangen av fløyter, harper og sordinerte strykere (”but soft”), men det er først når celloer, bratsjer og fioliner spenner opp det store kjærlighetstemaet (”O Romeo, Romeo”) at kveldsluften fylles av intense følelser og konsertsalen syder av symfoniske klanger og farger.

I kjent stil har Prokofjev krydret musikken med uventede melodiske vendinger, akkorder og klangfarger. Ofte har det neoklassiske spillet med konvensjonene en tørrhumoristisk effekt. ‘Gavotten,’ opprinnelig fra Symfoni nr. 1, smiler skjevt og lurt bak den klassiske fasaden. Den ikoniske ‘Riddernes dans,’ også kjent som ‘Montagues og Capulets,’ blir derimot voldsom og hatsk, nærmest diabolsk, med de forvrengte melodiene, rytmiske aksentueringene og rivende samklangene. Men tilbake på balkongen: I ‘Balkongscenen’ og ‘Kjærlighetsdans’ gjør komponistens tydelige fingeravtrykk musikken ektefølt og lidenskapelig, men også usentimental og overrumplende. Det samme gjelder tonene som følger paret til hvilen, ‘Julies begravelse’ og ‘Julies død.’ Kjærlighetstemaet lever, men i en farge og form som aldri levner tvil om utfallet.

Med Tsjaikovskijs gylne ballettradisjon på den ene skulderen, Rimskij-Korsakovs rike instrumentasjonskunst på den andre, og sinte stalinister hakk i hæl, klarte Prokofjev på 1930-tallet å skape et personlig og moderne musikalsk uttrykk for tidenes mest berømte kjærlighetshistorie. Balletten ble urfremført og i 1938, men både den og suitene er blitt fremført i mange ulike versjoner som følge av en rekke kontroverser i tilblivelsesprosessen.

Omtrent samtidig med at Prokofjev skrev sin ballettmusikk til Romeo og Julie, komponerte Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) sin første pianokonsert. Allerede fra første takt av Pianokonsert nr. 1 (1933) blir det klart at komponisten lar pianosolisten leke i denne konserten og at trompeten er hans beste lekekamerat. Opprinnelig hadde Sjostakovitsj planlagt verket som en dobbeltkonsert for trompet og piano, og selv om det endte opp som en pianokonsert, beholdt trompeten en viktig rolle i orkesteret som for øvrig består utelukkende av strykere. Både første og siste sats har en rekke sitater og referanser til egne og andres verk, deriblant flere verk av Beethoven, og en kodefortrolig lytter kan oppleve pianokonserten som en parodi. Før den festlige og sarkastiske finalesatsen sprudler i gang, viser Sjostakovitsj at han også kunne skrive ektefølt og magisk melankolsk musikk i den introverte og inderlige Lento-satsen. Pianokonsert nr. 1 ble urfremført i Leningrad i 1933 med komponisten selv ved tangentene.

Pianokonsert nr. 2 (1957) fortsatte på mange måter i samme spor som den første. Også denne konserten bobler av ungdommelig energi og leken virtuositet. Denne gangen har Sjostakovitsj tatt med en større blåserseksjon, skarptromme og pauke i instrumentariet og utstyrt konserten med en typisk sjostakovitsjsk orkesterbehandling. Nok en gang er midtsatsen et melankolsk og romantisk mellomspill før den forrykende finalen spinner av gårde og plutselig bryter ut i den uvanlige taktarten 7/8. Pianokonsert nr. 2 er skrevet til komponistens sønn, Maxim, som urfremførte verket som en del av sin eksamenskonsert ved musikkonservatoriet i Moskva i 1957. Selv om Sjostakovitsj selv hevdet at konserten «ikke hadde noen kunstnerisk verdi», ble den umiddelbart svært populær og har holdt seg på repertoaret i mer enn 60 år.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Dmitrij Sjostakovitsj; Foto: Lebrecht Music & Arts / Alamy Stock Photo)

Hva spilles

  • Dmitri Sjostakovitsj Pianokonsert nr. 1
  • Dmitri Sjostakovitsj Pianokonsert nr. 2
  • Sergej Prokofjev Høydepunkter fra Romeo og Julie

Varighet

Medvirkende

Bak notene

kl. 18.30 i Glasshuset

På «Bak notene» får du vite litt om musikken som spilles, før konserten.

Billetter

Priser

Prisgrupper Pris
Voksen 120 - 490 kr
Honnør 120 - 395 kr
Student 120 - 245 kr
Barn 120 kr

Sjostakovitsj Prokofjev

Oslo Konserthus Konserten har blitt spilt