Romantikk og brutalrealisme

  1. Canzona
  2. Pianokonsert
  3. Symfoni nr. 10
  1. Vasily Petrenko dirigent
  2. Leif Ove Andsnes piano

Leif Ove Andsnes er solist i Edvard Griegs Pianokonsert.

Billettsalget til denne konserten begynner 27. mai.

Griegs ikoniske Pianokonsert i a-moll (1868) ble komponistens internasjonale gjennombrudd, og verket ble også fremført på Oslo-Filharmoniens aller første konsert 27. september 1919. Etter en lang pause fra verket henter Leif Ove Andsnes nå konserten frem igjen. Nesten 100 år etter at Grieg komponerte sin klassiske konsert, var det Arne Nordheim som skulle slå gjennom internasjonalt med sin klangfulle ‘sang for orkester’, Canzona (1960) – en moderne norsk orkesterklassiker. Til slutt innhentes vi av brutal sosialrealisme i Sjostakovitsjs kruttsterke Symfoni nr. 10 – lansert like etter Stalins død i 1953.

Det var ikke vanskelig å velge solokonsert til Oslo Filharmoniens aller første konsert, i Gamle Logen, 27. september 1919. Det måtte bare bli Griegs Pianokonsert i a-moll, som allerede da var blitt verdensberømt både på konsertscener og på plate (!). I 1909 ble Griegs verk nemlig den aller første pianokonserten som ble spilt inn, riktignok i en forkortet versjon som følge av en noe begrenset innspillingsteknologi. Siden er det blitt utallige innspillinger av det kanskje aller mest berømte verket i norsk musikkhistorie. I Logen i 1919 var det Fridtjof Backer-Grøndahl som fikk æren av å være solist. Han var ekspert på denne konserten og hadde fremført den under Griegs ledelse noen år tidligere. Hundre år og tusenvis av pianister senere, er verket minst like populært når det nå fremføres av Leif Ove Andsnes og andre verdensstjerner.

Edvard Grieg (1843-1907) var bare 25 år da han komponerte det som skulle bli hans mest berømte verk. Den dramatiske paukevirvelen som leder fra stillheten til den gnistrende musikken i Pianokonsert i a-moll er en av de mest virkningsfulle og berømte åpningene som finnes. Med dette smellet banet Grieg seg vei ut i Europa og inn i musikkhistorien, og den unge komponistens fingeravtrykk kunne knapt vært tydeligere. Fra første tone spiller solisten motivet som er blitt kalt «Griegs ledemotiv». Det lille motivet er viktig i hele Griegs produksjon og trolig inspirert av melodiske vendinger i norsk folkemusikk. Den klareste forbindelse til tradisjonsmusikken er likevel de energiske hallingrytmene i tredje sats. Før finalen fyker av sted viser Grieg en annen av sine styrker som komponist: den lyriske melodikken, stemningsskapende harmonikken og inderligheten i Adagio-satsen. 

Det er lett å se for seg fjord, fjell og vill norsk natur når Griegs «a-moll» tindrer i ørene, men selv så komponisten et helt annet landskap da han skrev verket på et sommerhus i idylliske og unorske Søllerød i Danmark i 1868. Også musikalsk hentet Grieg mye inspirasjon fra andre steder enn Norge. Konserten har påfallende mange likhetstrekk med Robert Schumanns Klaverkonsert i a-moll (1845) som Grieg hadde hørt som ung student i Leipzig på 1850-tallet. Uansett om assosiasjonene til det norske er naturgitte eller kulturelt innlærte, har Griegs konsert blitt en bærebjelke i norsk musikkarv og vært en av verdens mest berømte solokonserter helt siden urfremføringen i København i 1869.

Omtrent 100 år etter at Grieg komponerte sin klassiske klaverkonsert, slo Arne Nordheim (1931-2010) for alvor gjennom som komponist med orkesterverket Canzona per orchestra. Nordheim var aller mest opptatt av internasjonale musikalske strømninger og av å eksperimentere med klang. I Canzona lar han et enkelt motiv, bestående av åtte toner, danne grunnlaget for eksperimentene med orkesterets klangfarger og harmoniske klangflater. I Canzona gikk Nordheim omtrent så langt han kunne gå før han i sitt neste store verk, Epitaffio, supplerte orkesterklangen med lydbånd og elektronisk lyd. Samtidig var Nordheim også opptatt av sine musikkhistoriske røtter – av romantiske uttrykksformer og tradisjonelle virkemidler. Canzona befinner seg akkurat i brytningen mellom det romantiske og nærmest nostalgiske på den ene siden og det moderne på den andre. Verket skulle vise seg å være begynnelsen på en av de mest oppsiktsvekkende karrierene i moderne norsk musikkhistorie.

Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) var ett år gammel da Grieg døde i 1907 og sannelig hadde verden forandret seg da den unge russiske komponisten entret musikklivet med et brak midt mellom de to verdenskrigene. Som moderne og eksperimenterende komponist måtte Sjostakovitsj hele livet forholde seg til trusler fra styresmaktene fordi han komponerte det de omtalte som ‘formalistisk musikk’ og musikk som ikke tjente kommunistpartiets interesser. Han balanserte på en knivsegg ved å skrive tvetydig musikk der man aldri riktig blir klok på grensene mellom satire og sosialrealisme, jubel og fortvilelse, latter og tårer.

Da Josef Stalin døde i 1953, hadde Sjostakovitsj allerede komponert ni symfonier – noen bedre likt av kommunistpartiet enn andre. Det første store verket han komponerte i en verden uten sin største nemesis, var Symfoni nr. 10 – et verk som strekker seg ut til ytterpunktene i komponistens uttrykksregister. Andre sats er ren og skjær musikalsk vold. Strykerne hamrer løs og treblåserne spiller så voldsomt at klangen forvrenges. Etter hvert føyer hele orkesteret seg til det monstrøse opptrinnet, med skarptromme og det hele. Og selv om det er usikkert om komponisten mente det slikt, er satsen tatt til inntekt for å være en passende portrettering av Stalins skrekkvelde.

Etter andresatsens terror, åpner tredje sats med et mystisk strykertema i et øde nattlandskap, men plutselig dukker et småfrekt fløytemotiv opp, bestående av tonene D-Ess-C-H. Dette lille motivet er intet mindre enn komponistens monogram. D-S(Ess)-C-H henspiller på den tyske stavemåten: Dmitri SCHostakowitsch. Det er som om Sjostakovitsj står bak et hjørne og peker nese til Stalin. Sjostakovitsj elsket slike musikalske koder, og det merkelige hornmotivet i samme sats er en hilsen til hans store forelskelse Elmira Nazirova. Melodien består av toner som i ulike notesystemer blir E-La-Mi-Re-A.

De to merkelige midtsatsene er flankert av to storslagne symfoniske satser med romantiske proporsjoner. Åpningssatsen er mørk og alvorlig, og har en ekspressivitet som kan minne om Tsjaikovskij. I finalen møter mørket den sjostakovitsjske humoren, og det veksler mellom ytterpunkter i uttrykk og karakter før satsen ender forrykende flott, men uten helt å slippe tak i det dystre. I de aller siste taktene dundrer paukene dessuten D-Ess-C-H, bare for å minne om hvem som står bak mesterverket. Symfoni nr. 10 ble urfremført i Leningrad i 1953.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Leif Ove Andsnes; Foto: Gregor Hohenberg)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr

Konserten inngår i flg. abonnement: