Crescendo Mahler Bruch

Mahler mente at ‘symfonien må være som verden – den må omfavne alt,’ og allerede fra første takt i Symfoni nr. 1 spenner han opp en klang så atmosfærisk, evig og stor, at den virker like magnetisk tiltrekkende i dag som da Oslo Filharmonien spilte den for første gang i Norge i 1919. Symfonien kaster deg mellom det banale og det høyverdige og er, kort sagt, en hel verden i seg selv. Eivind Aadland har med seg unge talenter i orkesteret og det svenske supertalentet Johan Dalene som solist i Max Bruchs vakre Fiolinkonsert.

‘Fader Jacob, Fader Jacob, sover du?’ Folketonen og barnesangen er ikke akkurat et åpenbart utgangspunkt for verken en sørgemarsj eller en symfonisk sats, men så var Gustav Mahler (1860-1911) også kjent for å unngå det forventede. I tredje sats av hans Symfoni nr. 1 (1888) er nemlig nettopp ’Fader Jacob’, i en mollvariant og spilt av en solo kontrabass over et uhyggelige paukekomp, utgangspunktet for en merkelig musikkmystikk av beste Mahler-merke.

Den langsomme satsen er langt fra den eneste overraskelsen i symfonien. Allerede i første sats er tradisjonelle formtyper og mønstre bare et vagt rammeverk i bakgrunnen for Mahlers utprøvende klanglige, melodiske og formale eksperimenter, med off-stage trompeter og mye annet. Den østerrikske ’ländler’, ikledd Mahlers fargerike og uforutsigbare orkesterdrakt, skulle bli et annet av hans symfoniske varemerker, og allerede i andresatsen av Symfoni nr. 1 ble dette etablert som et viktig fotavtrykk og et brudd med tradisjonen. Det samme gjelder den voldsomt dissonerende åpningen av finalen. Komponisten selv skal ha beskrevet passasjen som et plutselig utbrudd fra et såret hjerte, og det skulle på ingen måte bli det siste eksistensielle skriket i Mahlers musikalske produksjon. Mange av de melodiske ideene i Symfoni nr. 1 er for øvrig hentet fra sangsyklusen Lieder eines fahrenden Gesellen.

Symfoni nr. 1 ble urfremført for et forbløffet og hoderystende publikum i Budapest i 1889. Da inneholdt symfonien også satsen ‘Blumine’, opprinnelig skrevet som scenemusikk til Joseph Victor con Scheffels ‘Der Trompeter von Säcklingen’. Mahler angret åpenbart på at han hadde tatt med denne satsen i symfonien og tok den ut igjen da han reviderte Symfoni nr. 1 på 1890-tallet. Ved denne konserten fremføres ‘Blumine’ som separat nummer.

Noen tiår før Mahler og andre begynte å filleriste det romantiske stilidealet og de tradisjonelle verkformene, komponerte Max Bruch (1838-1920) sin berømte Fiolinkonsert (1866). Konserten er erkeromantisk med langstrakte og smektende melodier og en virtuos solostemme som stiller store krav til solistens tekniske briljans. Bruchs Fiolinkonsert har vært umåtelig populær helt siden fiolinlegenden Joseph Joachim urfremførte den endelige versjonen av konserten i Bremen i 1867.

Lenge før Oslo Filharmonien så dagens lys, var Gustav Mahler på ferietur i Norge. Han kom via Moss til Kristiania i 1891 og bodde noen netter på Grand Hotel. I et brev skriver han at han hadde sett selveste Henrik Ibsen ved et nabobord på Grand, men ikke turt å ta kontakt med ham. Mahler var begeistret for den norske naturen – han klatret opp til Frognerseteren og gikk turer i skogene rundt Drammen før han dro til Larvik og videre langs sørlandskysten. Mahlers besøk i Norge gikk upåaktet hen og det tok nesten tre tiår før det norske konsertpublikummet fikk høre Mahlers musikk for første gang.

Oslo Filharmonien spilte Symfoni nr. 1 på en av sine aller første konserter, i oktober 1919, og selv om verket var 30 år gammelt, ble det i norske medier presentert som den heteste nyheten i europeisk musikkliv. Georg Schnéevoigt, som dirigerte konserten, hadde spilt cello i orkesteret da Symfoni nr. 1 ble spilt i Hamburg i 1893 med Mahler selv som dirigent. Siden har Mahlers musikk hatt en helt sentral plass på Oslo Filharmoniens repertoar, både på konserter og innspillinger. Det har på mange måter også Max Bruchs Fiolinkonsert, også det et verk som ble spilt i løpet av Oslo Filharmoniens aller første høst i 1919, og som er blitt fremført i Oslo utallige ganger siden.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Johan Dalene; Foto: Nikolaj Lund)