100 år Andsnes Mørk Davidsen

1919 var et godt år i musikkhistorien. Ikke bare ble Oslo-Filharmonien etablert, men samtidskomponistene Elgar og Ravel skrev musikk som fremdeles spilles hver uke over hele verden. Norsk musikkliv har kommet langt siden 1919 og i dag kan vi være stolte av ha noen av verdens ledende klassiske musikere. Tre av de aller største er med oss på orkesterets bursdag for å feire musikkens kraft gjennom 100 år.

Lydinstallasjonen "13 Ways to Tame a Beast" av Therese Birkelund Ulvo presenteres i Lille Sal fra kl. 18.00-22.00.

‘Det er et nyt avsnit i norsk musiklivs historie, som indvies i disse dage,’ skrev Morgenbladet 27. september 1919. Anledningen var Filharmonisk Selskaps aller første konsert, i en fullsatt storsal i Gamle Logen. Til tross for ‘adskillig rivning, bange spaadomme og megen rar spørgen’ (Nationen) på veien, hadde det lykkes å få på plass et fast, fullblods symfoniorkester i Oslo. Og det skulle selvsagt feires! Kong Haakon VII og dronning Maud var til stede i salen, og ‘Ja, vi elsker’ ble sunget to ganger før det offisielle programmet. Programmet bestod for øvrig av nasjonale musikkskatter: Klaverkonsert og Landkjenning av Edvard Grieg, Festpolonaise av Johan Svendsen og Christian Sindings Symfoni i d-moll. Det var på alle måter en merkedag for norsk musikkliv.

At Edvard Grieg (1843−1907) skulle være representert på festkonserten, er like selvsagt ved 100-årsjubileet som det var ved åpningskonserten i 1919. Ingen norsk komponist har klart å oppnå større og mer varig popularitet enn Grieg, og ingen av hans verker er mer populære enn Klaverkonsert i a-moll, bedre kjent som ‘A-mollkonserten.’ Den dramatiske paukevirvelen som leder fra stillheten til den gnistrende musikken i første sats er en av de mest virkningsfulle og berømte musikalske åpningene i musikkhistorien. Mange ser for seg fjell og fjord når de hører denne musikken. Selv så Grieg imidlertid bare et paddeflatt landskap i Danmark og var trolig inspirert av Robert Schumanns unorske klaverkonsert fra 1845. ‘A-mollkonserten’ ble likevel umåtelig populær og har vært det siden urfremføringen i København i 1869.

Den norske komponisten som aller tydeligst tok på seg rollen som arvtaker til den nasjonalromantiske arven etter Grieg og Svendsen, var Johan Halvorsen (1864−1935). Ved siden av å være komponist, var han også fiolinist og dirigent for Nationaltheatrets orkester i 30 år. Han var en av de mest sentrale figurene i etableringen av Filharmonisk Selskap i Oslo i 1919 og en ledende figur i norsk musikkliv gjennom et halvt århundre. I 1919 satte han sammen tre norske folkemelodier − en springar, en halling og folkevisen ‘Jeg lagde mig så silde’ − til Norsk rapsodi nr. 1. Verket oser av nasjonalromantikk og Halvorsens fargerike orkestrering og ble en umiddelbar suksess da det ferske Filharmonisk Selskap fremførte det i januar 1920.

Samtidig med at Halvorsen videreførte den norske kulturarven, var en annen norsk komponist mer opptatt av hva som foregikk i fransk kultur og musikkliv. Pauline Hall (1890−1969) dro til Paris for å studere i 1912 og plukket med seg mange særtrekk ved den nyeste franske musikken av Debussy og Ravel. Dette gjenspeilet seg også i hennes egen musikk − særlig i Verlaine-suiten, inspirert av tekster av den franske dikteren Paul Verlaine. I 1919 hadde Hall allerede begynt å arbeide med Verlaines tekster og utforme orkestersatser som ti år senere, i 1929, skulle bli til Verlaine-suiten. Én av disse satsene, ‘Nocturne Parisien,’ ble fremført av Filharmonisk Selskap allerede i 1922. Hall var ikke bare en sentral komponist og kritiker i Oslo gjennom mange år, men også initiativtaker til foreningen ‘Ny Musikk’, der hun var leder i 22 år.

En av komponistene Hall trolig hørte musikk av i Paris var Maurice Ravel (1875-1937). I 1919 komponerte han ett av sine mest eiendommelige og berømte verk − La Valse. Åpningens musikalske tåkelegging av valsefragmentene viser franskmannens unike orkestreringskunst og evne til å fremmane bestemte stemninger og forestillinger ved å bruke nøye utvalgte og subtilt sammensatte klangfarger og spilleteknikker. Den melodiske, harmoniske, metriske og klanglige gjengivelsen av valsetradisjonen er så levende at man tidvis kan tro man befinner seg midt i Joseph Strauss − land før musikken igjen bryter ut av 1800-tallets Wien med musikalske nyvinninger fra 1910- og 20-tallets Paris.

Mens Ravel utforsket de modernistiske mulighetene i Paris, komponerte den engelske komponisten Edward Elgar (1857−1934) ett av sine aller sterkeste og mest personlige verker − Cellokonserten. Her er Elgar i sitt ess − når han kan øse ut elegiske melodier med mørk klangbunn og romantisk patos og selvransakelse. Selv om konserten har et personlig uttrykk, og kan fremstå innadvendt, ble den til som en reaksjon på universell ødeleggelse, nærmere bestemt første verdenskrig, som nettopp hadde forårsaket ufattelig mye ulykke og død. Her fremføres den grandiose, men også mørke og melankolske, finalesatsen fra Cellokonserten, som ble urfremført i London i 1919.

100 år etter at Pauline Hall, Ravel, Elgar og de andre jaktet på moderne musikalske uttrykksmåter, er komponistene fremdeles ute etter å finne nye måter å uttrykke seg på gjennom lyd. En av dagens ledende norske komponister er Therese Birkelund Ulvo (f. 1982). Hun har preget norsk musikkliv de siste årene med en rekke nyskapende og utfordrende verker. Installasjonen 13 ways to tame a beast ble urfremført under Ultimafestivalen 2018. Her utforskes ikke bare lyden i seg selv, men også dens romlige dimensjon, ved at orkesteret er tatt opp i 32 kanaler, og enkeltstemmene spres rundt i rommet. Ulvo ble nylig valgt til å delta i KUPP, et nasjonalt talentprogram for unge norske komponister. I tillegg til installasjonen, som kan oppleves i Konserthusets Lille Sal, blir det under konserten urfremførelse av orkesterverket In the Cage fra 13 ways to tame a beast.

Installasjonen åpner én time før konsertstart i Oslo Konserthus' Lille Sal.

Henrik Hellstenius (f. 1963) er komponist og professor i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole og en markant og innflytelsesrik stemme i norsk musikkliv. Hellstenius’ nye verk, skrevet til Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum, kaller han en "kompositorisk interpretasjon" av Edvard Griegs Landkjenning for kor og orkester til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Hellstenius gjorde en tilsvarende interpretasjon av Robert Schumanns sangsyklus Dichterliebe i 2015, da han også var Oslo-Filharmoniens komponistprofil. Denne måten å nytolke klassiske verk på er inspirert av den tyske komponisten Hans Zender, og ideen er å blåse liv i verkene, få oss til å høre dem på nytt og kjenne at musikkens materiale er aktuelt. Det kan sammenlignes med hvordan man i teateret setter opp gamle tekster i nye fortolkninger, hvor teksten endres og ny tekst legges til.

Teksten til Landkjenning handler om Olav Tryggvason, som kommer til Norge for å kristne landet. I Bjørnsons tekst smelter nasjonale og religiøse forestillinger sammen. Denne kombinasjonen står ikke like sterkt i dag, og Hellstenius har endret slutten av teksten. Her beskriver den samhørighet med naturen istedenfor en vending mot Gud. Musikalsk starter Hellstenius fortolkningen midt inne i Griegs verk, og lar den gradvis bre seg ut. Borte er Griegs heroiske åpning idet Olav Tryggvasson stevner inn fra Nordsjøen − i stedet synger koret svakt og enstemmig. Grieg og Bjørnson har i tråd med den religiøse og nasjonalromantiske grunntanken komponert en høydramatisk slutt på Landkjenning, der koret synger med full kraft og religiøs overbevisning "… fylt av Ham!». I Hellstenius’ nye versjon ender stykket med en motsatt karakter, svakt og spørrende, der kor, slagverk og harpe i stedet repeterer en ufullendt tekstlinje som ender åpent: «… fylt av ...".

En annen sentral skikkelse i dagens norske musikkliv er komponisten Øyvind Torvund (f. 1976). Morgon i skogen er ett av to symfoniske dikt Torvund har skrevet for Oslo-Filharmonien i anledning 100-årsjubileet. Her utforsker Torvund sin interesse for natur og romantikk og det han kaller "modernismen i naturen".

Morgon i skogen er en i utgangspunktet idyllisk scene der skogen våkner til fuglesang og andre skoglyder. Etter hvert utvides skogsscenen til å omfatte omverdenen og lyden av trafikk og støy. Torvund ønsker å skape en organisk lydverden i diktet, men uten å bruke autentiske lyder fra naturen. Fuglesangen skapes for eksempel vekselvis av strykere, elektronikk og en såkalt fuglelokk. Komponisten beskriver diktet som "en langsom transformasjon der akkorder, melodier og støy lever sammen."

Vi har bedt den prisbelønte og internasjonalt anerkjente komponisten Rolf Wallin (f. 1957) om å komponere en fanfare. Den har fått tittelen Soundspeed.

Velkommen til filharmonisk festkonsert!

(Tekst: Thomas Erma Møller; Foto: CF Wesenberg)