Romantisk glød

  1. Kirkegården ved havet
  2. Cellokonsert
  3. Symfoni nr. 2
  1. Dalia Stasevska dirigent
  2. Kian Soltani cello

Sibelius' Symfoni nr. 2, Dvořáks Cellokonsert og Fartein Valens Kirkegården ved havet.

Konserthuset fylles av romantisk glød og symfonisk kraft når Oslo-Filharmonien fremfører Sibelius’ strålende Symfoni nr. 2 (1902) og Dvořáks berømte og melodiøse Cellokonsert (1895). Fartein Valens poetiske og assosiasjonsrike Kirkegården ved havet (1934) er inspirert av fransk samtidslyrikk og en forlatt kolerakirkegård på Vestlandet. Fortidens mesterverk fremføres av fremtidens stjerner: den finske dirigenten Dalia Stasevska og den østerrikske cellosensasjonen Kian Soltani.

Symfoni nr. 2 var Sibelius’ internasjonale gjennombruddsverk. Symfoni nr. 1 hadde riktignok vært vellykket, men sterkt farget av Sibelius’ beundring for Tsjaikovskij. Symfoni nr. 2 var helt og holdent i Sibelius’ egen stil. Verket åpner med strykernes fjærlette presentasjon av symfoniens melodiske motto, og besvares av treblåsernes kvitring, alt i vårlig og lys D-dur. Andre sats åpner med mystiske pizzicatoer i dype strykere før fagottene synger et av Sibelius’ mest melankolske temaer. Gradvis øker pulsen og leder mot et voldsomt, messingskingrende katastrofeutbrudd, etterfulgt av et eterisk tema i strykere. En rasende vill scherzo, avbrutt av to innslag med stoisk rolig obosang, bygger bro til finalen, der optimistisk livskraft og melankoli kjemper side om side frem til den endelige triumfen og mektige slutten.

Da Symfoni nr. 2 ble urfremført i Helsinki i 1902 hadde misnøyen med de russiske styresmaktene nådd nye høyder i Finland og ‘fennomanenes’ kamp for finsk språk og kultur blitt tilsvarende intensivert. I et slikt bilde passet Sibelius – komponisten som noen år tidligere hadde gitt folket kruttsalven ’Finlandia’ og den like politiske ’Islossningen i Ule älv’ – perfekt som nasjonal helt og kulturikon. Til tross for omstendighetene og symfoniens utvetydige dramaturgi, er det likevel galt å betrakte Symfoni nr. 2 som et politisk verk. Komponisten understreket at hans symfonier ikke hadde noe program og at musikken skulle klinge i og for seg selv.

Akkurat som Sibelius, ble også tsjekkiske Antonín Dvořák (1841-1904) et nasjonalt ikon i sitt hjemland. Men heller ikke hans komposisjoner er først og fremst nasjonalt eller politisk motiverte. Cellokonserten er først og fremst et mesterverk i melodisk oppfinnsomhet og idérikdom. Fra første takt tryller Dvořák frem den ene langstrakte melodien etter den andre. Hør bare på den vakre hornmelodien i første sats – komponistens egen favorittmelodi. Og når solisten kommer inn, ligger hver tone og hver linje usedvanlig godt for celloinstrumentet. Denne satsen regnes gjerne som en av komponistens mest vellykkede, uansett sjanger.

Den storslagne førstesatsen følges av en tilbakeholden andresats med en personlig hilsen til komponistens svigerinne Josefina. Plutselig brytes nemlig satsen av og skifter fra G-dur til g-moll med et sitat fra Dvořáks egen sang ’Lasst mich alein’ fra 4 Lieder, Op. 82, Josefinas favorittsang. Siste sats er en heftig rondo, men helt mot slutten følger en epilog der både førstesatsen og den nevnte sangen vender tilbake.

Dvořáks Cellokonsert ble urfremført i London i 1896 og har siden vært en av de aller mest populære solokonsertene på repertoaret.

Fartein Valen (1887-1952) strevde langt mer enn Sibelius og Dvořák med å oppnå anerkjennelse for musikken sin, som i en polarisert musikkpresse gjerne ble omtalt som ‘modernistisk’ og ‘atonal’. Og han ønsket heller ikke å komponere uttalt ‘nasjonal’ musikk slik mange nordiske komponister fremdeles gjorde langt inn på 1900-tallet. Selv om nyere forskning har vist at Valens forhold til tradisjonen og tonaliteten var langt mer sammensatt enn man tidligere har antatt, er det liten tvil om at tonespråket hans står lenger fra 1800-tallets dominerende stilretninger og idealer enn de fleste andre nordiske komponister i hans samtid. Valen ble inspirert av Schönberg, Reger og mange andre moderne komponister i de første tiårene av 1900-tallet, og skapte en egen og eiendommelig stil preget av et kompromissløst kontrapunkt – en musikalsk vev av melodiske linjer med utradisjonelle tonekonstellasjoner både innad og mellom de ulike linjene. Valens stil ga ham relativt få tilhengere og venner, både i samtiden og ettertiden, men enkelte verk har blitt stående – og kanskje det aller mest berømte er Le Cimetière marin, bedre kjent som Kirkegården ved havet.

Kirkegården ved havet er på mange måter et slags moderne tonedikt – en ensatsig musikalsk komposisjon med en beskrivende tittel og et mer eller mindre uttalt program til å følge, kommentere eller forklare musikken. Til en fremføring av verket i Oslo i 1947, skrev Valen følgende kommentar i programheftet:

Ideen til ‘Kirkegården ved havet’ fikk jeg da jeg under et opphold på Mallorca leste en oversettelse av Paul Valèry’s berømte dikt i den spanske avis El Sol for 8. mai 1933. ‘Le cimetière Marin er Paul Valery’s mesterverel,’ heter det i forordet til oversettelsen, ‘og er blant mesterverkene i nutidens og alle tiders diktning. Det er en filosofisk meditasjon i Parmenides og Zenons manér og gir uttrykk for tilværelsens uforanderlighet og livets flyktighet, en meditasjon ved havets bredd på kirkegården i Cette.’ Dette brakte tanken på en annen kirkegård hjemme i Norge, en gammel nedlagt kolera-kirkegård like ved sjøen på Vestlandet hvor jeg bor. Musikken følger ikke diktet programmatisk, men søker bare å gi uttrykk for de følelser som vekkes overalt når mennesket stilles overfor dødens makt. (Fartein Valen, programkommentar, 10 september 1947)

Siden urfremføringen i Oslo i 1934, er Kirkegården ved havet blitt stående som Valens mest berømte og oftest fremførte orkesterverk, ved siden av Fiolinkonserten.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Dalia Stasevska; Foto: Jarmo Katila)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement: