Sibelius Stasevska

Symfoni nr. 1 hadde riktignok vært vellykket, men sterkt farget av Sibelius’ beundring for Tsjaikovskij. Symfoni nr. 2 var helt og holdent i Sibelius’ egen stil. Verket åpner med strykernes fjærlette presentasjon av symfoniens melodiske motto, og besvares av treblåsernes kvitring, alt i vårlig og lys D-dur. Andre sats åpner med mystiske pizzicatoer i dype strykere før fagottene synger et av Sibelius’ mest melankolske temaer. Gradvis øker pulsen og leder mot et voldsomt, messingskingrende katastrofeutbrudd, etterfulgt av et eterisk tema i strykere. En rasende vill scherzo, avbrutt av to innslag med stoisk rolig obosang, bygger bro til finalen, der optimistisk livskraft og melankoli kjemper side om side frem til den endelige triumfen og mektige slutten.

Da Symfoni nr. 2 ble urfremført i Helsinki i 1902 hadde misnøyen med de russiske styresmaktene nådd nye høyder i Finland og ‘fennomanenes’ kamp for finsk språk og kultur blitt tilsvarende intensivert. I et slikt bilde passet Sibelius − komponisten som noen år tidligere hadde gitt folket kruttsalven ’Finlandia’ og den like politiske ’Islossningen i Ule älv’ − perfekt som nasjonal helt og kulturikon. Til tross for omstendighetene og symfoniens utvetydige dramaturgi, er det likevel galt å betrakte Symfoni nr. 2 som et politisk verk. Komponisten understreket at hans symfonier ikke hadde noe program og at musikken skulle klinge i og for seg selv.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Dalia Stasevska; Foto: Jarmo Katila)

Husk Før konsert-konsert ved studenter/elever fra Barratt Due musikkinstitutt kl. 18.30 i Glasshuset!

På programmet står:

1. sats "Allegro" fra Trio for fiolin, cello og piano i e-moll, op. 1, nr. 1 av Beethoven.

Trio HIA:
Ina Han Brekke, fiolin
Amalie Thing Helseth, cello
Harald Ramm Haugland, piano