Rimskij-Korsakov Ravel Respighi

I Russisk påskeouverture ligger røkelsen tykk over de ortodokse melodiene mens den briljante Cappriccio Espagnol soler seg i funklende farger og fyrrige spanske danser. Dessuten kan du oppleve klangen av det antikke og moderne Roma i Respighis spektakulære Feste Romane. Og så sitter hun der fremdeles – Scheherazade – men nå er Rimskijs russiske farger byttet ut med Ravels franske og med supersopran Véronique Gens som eventyrforteller.

Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844−1908) hadde én enestående evne som komponist – å bruke orkesterets klangressurser på en mest mulig variert, smakfull og oppfinnsom måte. I tillegg til den berømte suiten om Sheherazade, er han særlig kjent for Russisk påskeouverture og Capriccio Espagnol. Begge er briljante, om enn svært ulike, orkesterkomposisjoner, og begge ble urfremført i St. Petersburg i henholdsvis 1887 og 1888.

I Russisk påskeouverture bruker Rimskij-Korsakov melodier fra Obikhod, en samling av hymner fra russisk-ortodoks liturgisk praksis. Til urfremføringen supplerte komponisten musikken med bibelvers fra Salme 68 og Markusevangeliet, samt en egen beskrivelse av påskehøytiden. Verket har utvilsomt en høytidelig aura ved seg, men er samtidig full av lys, glede og farger.

Det er definitivt også Capriccio Espagnol der komponisten bruker dansene ‘alborada’ og ‘fandango asturiano’ fra Asturias-regionen i Spania som rammeverk. Orkestreringen er, om mulig, enda mer fargerik og spektakulær i dette verket enn i påskeouverturen, særlig takket være den store slagverkseksjonen og de mange oppfinnsomme klanglige sammensetningene og spilleteknikkene. I fjerde sats skal strykerne etterligne gitarer!

Der Rimskij-Korsakov fant inspirasjon i den russisk-ortodokse kulturarven søkte Ottorino Respighi (1879−1936) seg bakover i italiensk musikk- og kulturhistorie. Han brukte gjerne stilelementer fra 15-, 16- og 1700-tallet i sin særegne og fantasifulle form for modernisme, men lot seg også fascinere av enda eldre fortellinger, fra det antikke Roma. Han er best kjent for de tre orkesterverkene Romas fontener, Romas pinjer og Romerske fester [Feste Romane].

Med den voldsomme messingfanfaren i førstesatsen ‘Circences’ kaster Respighi oss rett inn i blodbadet i Colosseum der gladiatorene kjemper for livet. I ‘Giubilo’ vandrer Middelalder-pilegrimene alvorlig og langsomt helt til de ser Roma i det fjerne og bryter ut i lovprisning. ‘L’Ottobrata’ er en god gammeldags høsttakkefest der både jakt og dans er selvsagte ingredienser. I siste sats, ‘La Befana’, er folket samlet på Piazza Navona og klare for sang, dans og fest, og selv den stup fulle tenortrombonen får være med på festlighetene. Feste Romane ble urfremført av Arturo Toscanini og New York Philharmonic i 1929.

Maurice Ravel (1875−1937) var minst like interessert i orientalisme som Rimskij-Korsakov og delte dessuten russerens interesse for orkestrering og klangbehandling. I sangsyklusen Shéhérazade (1904) har Ravel satt musikk til tre dikt av Tristan Klingsor, som igjen var inspirert av nettopp Rimskij-Korsakovs suite. I ‘Asie’ drømmer hovedpersonen seg bort i en fantasiforestilling om ‘Østen’. ‘La flûte enchantée’ handler om en slavejente som hører sin elsker spille fløyte utenfor vinduet, mens hovedpersonen mislykkes i å lokke sin kjærlighet inn på berusende elskov i ‘L’indifférent’. Alt er pakket i Ravels eventyrlig klangmagi.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Véronique Gens; Foto: Franck Juery)