Verdi Requiem

Er det noe store operakomponister kan, så er det å fremstille døden med dramatiske vendinger og gripende toner. Og i Rekviem har Verdi brukt hele sitt uttrykksregister og alle de mest virkningsfulle virkemidlene fra operaens verden. Den tyske dirigenten Jun Märkl kommer til Oslo for å lede et massivt apparat av solister, kor og orkester i musikkhistoriens mektigste og mest intense dødsmesse.

‘Nå er alt over!’, utbrøt den italienske operakomponisten Giuseppe Verdi (1813−1901) da forfatteren Alessandro Manzoni døde i 1873. Verdi hadde allerede blitt rystet av komponistkollega Giaochino Rossinis død fem år tidligere og opplevde at en hel italiensk tradisjon var i ferd med å dø ut. Manzonis død utløste Verdis trang og inspirasjon til å skrive et Rekviem – en katolsk messe for de døde sjeler. Selv var ikke Verdi noen utpreget religiøs mann eller komponist, men inntrykkene av kunstnerkollegenes bortgang var så sterk at han skrev Rekviem på kort tid og fikk det urfremført i Milano i 1874.

I Verdis Rekviem er det særlig de kolossale kontrastene som preger uttrykket, fra det mørke, mystiske og mumlende ‘Requiem aeternam’ i åpningssatsen til det mektige og himmelstormende ‘Sanctus’. I ‘Dies irae’ dundrer hele orkesteret på med fryktinngytende og fengslende drønn før koret skriker ut i fortvilelse når dommedagen nærmer seg. I ‘ Lacrymosa’ henter Verdi derimot frem sine evner som følsom melodiker – også det en av hans fremste kvaliteter som operakomponist – og gir tåresatsen et ubeskrivelig vakkert og inderlig uttrykk.

Selv om Verdi bruker teatralske virkemidler, er det slett ingen sentimentale krokodilletårer eller morbide dødsforestillinger i Rekviem. Om han ikke var særlig religiøs, var Verdi opptatt av å treffe strenger som resonnerte med et allmennmenneskelig følelsesliv. I sin fremstilling av døden valgte han et så stort uttrykksspekter som mulig for å kunne sette musikk til det mest dramatiske et menneske kan oppleve. Det har gitt Rekviem en kraft ingen andre dødsmesser kan måle seg med og Verdi et udødelig verk i musikkhistorien.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Jun Märkl; Foto: Jean-Baptiste Millot)