Dvořák Cellokonsert Alpesymfonien

Strauss utforsket hvor uttrykksfullt og detaljert symfoniorkesteret kunne gi klang til en klatretur i Alpene. Musikken følger fjellturen minutt for minutt fra soloppgang til solnedgang, og her klinger naturen, opplevelsene og den eleverte menneskesjelen med full kraft. Dessuten tar Johannes Moser deg med inn i en annen drømmeverden − Dvořáks melodiøse og vidunderlig vakre Cellokonsert.

‘Jeg har i alle fall lært meg å orkestrere,’ uttalte Richard Strauss (1864−1949) lakonisk under generalprøven til urfremføringen av En Alpesymfoni i Berlin i 1915. Få komponister har mestret alle kriker og kroker av orkestreringskunsten bedre enn nettopp Strauss. Evnen til å portrettere karakterer, hendelser eller følelser uhyre presist og detaljert kom til nytte både i tonediktene og i operaene. Alpesymfonien begynner i nattens mulm og mørke med et dypt klangteppe som langsomt brer seg ut i orkesteret før messinginstrumentene minner om fjellklatringen som venter. Etter soloppgang er det bare å ta sekken på ryggen og begynne oppstigningen. På veien høres kubjeller og fuglekvitter, og den friske fjelluften fyller øregangene, men foran ligger ikke bare pastoral idyll og vidunderlige vyer, men også lumske isbreer, forrædersk tåke og attpåtil en skikkelig fjellstorm. Strauss’ symfoniske topptur er ikke for sarte sjeler, men holder du deg godt fast, får du en musikalsk opplevelse du aldri glemmer.

Helt siden urfremføringen i London i 1896 har Antonin Dvořáks (1841−1904) Cellokonsert vært for cellister det Mendelssohns Fiolinkonsert er for fiolinister, nemlig den ene store, berømte og melodiøse solokonserten fra 1800-tallet som alle utøvere bare MÅ spille. Allerede fra de første taktene briljerer komponisten med sitt håndverk, sitt mangfold av ideer og sin evne til å trylle frem den ene langstrakte og vakre melodien etter den andre. Hør bare på sidetemaet som musikkviter Donald Tovey har kalt ‘en av de vakreste passasjene som noen sinne er blitt skrevet for horn’ og som komponisten selv beskrev som en av sine favorittmelodier. Og når solisten kommer inn, ligger hver tone og hver linje usedvanlig godt for instrumentet. I kveld er det den tysk-kanadiske cellisten Johannes Moser som bader i Dvořáks deilige celloklang og viser frem sin eminente virtuositet og musikalitet for publikum i Oslo.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Johannes Moser, Foto: Manfred Esser)