Lutosławski Janáček Chopin

Det polsk-kanadiske stortalentet Jan Lisiecki kommer til Oslo for å være solist i Chopins Pianokonsert nr. 2, fylt av melodisk poesi og virtuos eleganse slik bare den polske pianoguden kunne trylle frem. Og så smeller det for alvor når illevarslende tromming buldrer i gang Lutosławskis slagkraftige, fargesprakende og enestående Konsert for orkester. Dessuten har dirigent Juanjo Mena tatt med seg Den listige lille reven i form av en symfonisk suite basert på Janáčeks fantasifulle og tragikomiske opera.

Det tok litt tid før Leoš Janáčeks (1854−1928) musikk ble fast inventar på de europeiske orkestrenes repertoar. I dag oppdager imidlertid stadig flere hans fascinerende blanding av folkemusikkelementer og moderne melodier og klanger. Janáček brukte også rytmen og tonefallet i det tsjekkiske språket som inspirasjon og fundament for sin musikalske stil. I operaen Den listige lille reven følger vi revens gjøren og laden, og alt formidles i Janáčeks oppfinnsomme tonespråk. Verket ble urfremført i Brno i 1924.

Folkemusikk var også en nøkkelingrediens i Frédéric Chopins (1810−1849) utvikling av en personlig stil nesten 100 år tidligere. Chopin skrev gjerne mazurkaer og polonaiser og hentet inspirasjon fra typiske melodivendinger i polsk folkemusikk. Først og fremst var Chopin likevel en musikalsk poet som kunne trylle fram magiske melodier, briljante ornamenter og ren magi fra tangentene – både som virtuos konsertpianist og komponist.

Pianokonsert nr. 2 åpner med en mektig maestoso der pianisten løfter temaene ut av orkesterets innledning og gir dem liv. I andre sats trer poeten Chopin frem med en magisk melodistrøm som like gjerne kunne vært fra en av hans nocturner. Hans polske kulturarv får blomstre for fullt i finalen når mazurka-rytmene fyrer av gårde et gnistrende virtuost fyrverkeri. Konserten ble urfremført i Warszawa i 1830 med komponisten ved tangentene.

Gnistrende blir det også i Witold Lutosławskis (1913−1994) Konsert for orkester. Her har en av 1900-tallets store komponister – ikke bare i polsk, men i europeisk sammenheng – gjort som Bártok og latt hele orkesteret være solist. Melodiene avslører komponistens opphav og er inspirert av polske folketoner, men her smeltes de om til et moderne tonespråk der komplekse klanger, atonale passasjer og et usedvanlig rikt kontrapunkt er noen av virkemidlene.

Lutosławski referer også til tidligere musikk når han fyller barokke former og rammeverk med et tonespråk som tilhører det 20. århundre. Hør bare på den mektige passacagliaen som avslutter Konsert for orkester! For øvrig preges verket av Lutosławskis fargerike og mesterlige orkestrering der han verken sparer på spenstige orkestereffekter, alternative spilleteknikker eller nye klanglige kombinasjoner. Konsert for orkester ble urfremført i Warszawa i 1954 og var med på å gjøre Lutosławski berømt langt ut over Polens grenser.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Jan Lisiecki, Foto: Holger Hage)