Turné Kristiansand

Den dramatiske paukevirvelen som leder fra stillheten til den gnistrende musikken i Edvard Griegs (1843−1907) Pianokonsert er en av de mest virkningsfulle og berømte musikalske åpningene som finnes. Med dette smellet banet Grieg seg vei ut i Europa og inn i musikkhistorien, og den unge komponistens fingeravtrykk kunne knapt vært tydeligere. Fra første tone spiller solisten «Griegs ledemotiv», en musikalsk signatur inspirert av melodiske vendinger i norsk folkemusikk. Den klareste forbindelse til tradisjonsmusikken er likevel hallingrytmene i tredje sats. Før finalen fyker av sted viser Grieg en annen av sine styrker: den lyriske melodikken, stemningsskapende harmonikken og inderligheten i Adagio-satsen.

Det er lett å se for seg fjord og fjell når Griegs «a-moll» tindrer i ørene, men selv så komponisten et helt annet landskap da han skrev verket i unorske Søllerød i Danmark. Også musikalsk hentet Grieg inspirasjon fra andre steder. Konserten har mange likhetstrekk med Schumanns Klaverkonsert i a-moll (1845) som Grieg hadde hørt som ung student i Leipzig. Like fullt har Griegs konsert blitt en bærebjelke i norsk musikkarv og en av verdens mest berømte solokonserter. Det har den vært siden Edmund Neupert urfremførte den i København i 1869, siden legenden Franz Liszt spilte den begeistret rett fra bladet i Roma i 1870, og siden den ble tidenes første pianokonsert som ble spilt inn på plate, av Wilhelm Backhaus i 1909.

Sergej Rachmaninoffs (1873−1943) liv og karriere var preget av ekstremer. Da hans Symfoni nr. 1 ble urfremført i St. Petersburg i 1897, ble den slaktet av kritikerne. ‘Hvis det var et konservatorium i Helvete, og hvis en av dets talentfulle studenter skulle komponere en programsymfoni over de ti landeplagene i Egypt, og hvis han hadde skrevet en symfoni som Hr. Rachmaninoffs, da ville han ha utført oppgaven glimrende og ville glede innbyggerne i Helvete. For oss gir musikken et ondskapsfullt inntrykk …’, raste Cesar Cui.

Cuis slakt er vanskelig å forstå når man lytter til Rachmaninoffs ambisiøse og dramatiske Symfoni nr. 1. Symfonien har russisk klangbunn og åpner med et dramatisk tema som gjerne assosieres med skjebnen, særlig når det kommer tilbake i siste sats og musikken har utviklet seg til å bli en kamp på liv og død. Det hører også med til historien at urfremføringen foregikk etter skandaløst kort øvetid og med en dirigent som, i beste fall, var lite interessert og, i verste fall, full. I alle tilfeller gikk Rachmaninoff inn i en lang depresjon og gjemte verket i mange år. Først etter andre verdenskrig ble symfonien fremført igjen i Moskva og har gradvis blitt tatt inn på orkestrenes repertoar.

(Tekst: Thomas Erma Møller)