Tsjaikovskij Rachmaninoff Petrenko

Det blir glødende russisk romantikk når Petrenko får med seg landsmann Nikolai Luganskij i den legendariske pianokonserten ‘Rach 3’. Og mens pianisten svetter, kan publikum la seg omfavne av Rachmaninoffs deilige melodier og orkesterklang. Like melodiøst og velklingende blir det i Tsjaikovskijs brennhete orkesterfantasi over Romeo og Julie. Og så fremfører vi Rachmaninoffs Symfoni nr. 1, som kritikerne en gang mente passet best i helvete (!), men som de siste tiårene endelig har begynt å klinge i alle verdens konserthus.

William Shakespeares udødelige skuespill om Romeo og Julie talte sterkt til den russiske komponisten Pjotr Tsjaikovskij (1840−1893). Han kunne gjenkjenne den håpløse kjærligheten i sitt eget liv og øse av sine evner til å trylle fram minneverdige melodier til en dramatisk handling. I orkesterfantasien Romeo og Julie legger ballettkongen og symfonikeren ingenting imellom og gir lytteren et av sine mest smektende kjærlighetstemaer og et sydende musikalsk drama som klingende uttrykk for alle tiders kjærlighetshistorie.

Som Tsjaikovskijs, var også Sergej Rachmaninoffs (1873−1943) liv og karriere preget av ekstremer. Da hans Symfoni nr. 1 ble urfremført i St. Petersburg i 1897, ble den slaktet av kritikerne. ‘Hvis det var et konservatorium i Helvete, og hvis en av dets talentfulle studenter skulle komponere en programsymfoni over de ti landeplagene i Egypt, og hvis han hadde skrevet en symfoni som Hr. Rachmaninoffs, da ville han ha utført oppgaven glimrende og ville glede innbyggerne i Helvete. For oss gir musikken et ondskapsfullt inntrykk…’, raste Cesar Cui.

Cuis slakt er vanskelig å forstå når man lytter til Rachmaninoffs ambisiøse og dramatiske Symfoni nr. 1. Symfonien har russisk klangbunn og åpner med et dramatisk tema som gjerne assosieres med skjebnen, særlig når det kommer tilbake i siste sats og musikken har utviklet seg til å bli en kamp på liv og død. Det hører også med til historien at urfremføringen foregikk etter skandaløst kort øvetid og med en dirigent som, i beste fall, var lite interessert og, i verste fall, full. I alle tilfeller gikk Rachmaninoff inn i en lang depresjon og gjemte verket i mange år. Først etter andre verdenskrig ble symfonien fremført igjen i Moskva og har gradvis blitt tatt inn på orkestrenes repertoar.

Etter depresjonen var det til slutt doktor Nikolai Dahls hypnoseterapi som fikk Rachmaninoff på bena, og resultatet ble noen av de verkene som har gitt Rachmaninoff en evig plass i musikkhistorien: Pianokonsert nr. 2, Symfoni nr. 2 og Pianokonsert nr. 3. Rachmaninoff var en av sin tids mest berømte pianister og var selv solist under urfremføringen av Pianokonsert nr. 3 i New York i 1909.

Det ulmer i orkesteret når pianoet spiller hovedtemaet i begynnelsen av Pianokonsert nr. 3. Temaet er enkelt, iørefallende og med det mange mener er en russisk farge. Men det er forrædersk! For det som følger er ingen vanlig romantisk solokonsert, men noe av det mest halsbrekkende en pianist kan begi seg ut på. For mange har drømmen om å spille den vidunderlige og legendariske ‘Rach 3’ stagnert i det tekniske marerittet som venter. Etter at temaet er introdusert kastes solisten ut i vanvittige løp, kolossale akkorder der fingrene strekkes til ytterpunktet og passasjer med en utrolig rytmisk kompleksitet. Og hvis du trodde førstesatsens anstrengelser var tøffe, er det bare å vente til finalen!

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Nikolai Lugansky; Foto: Marco Borggreve)