Rachmaninoff Prokofjev Petrenko

Tør du å bli med Petrenko og Oslo filharmoniske kor og orkester inn i Rachmaninoffs mørkeste og mest mystiske musikalske verden? I korsymfonien Klokkene må du være forberedt på å stirre Døden i hvitøyet mens han ringer ubønnhørlig i skjebnens klokker. Mot slutten er det glimt av håp om oppstandelse, men det er først når Prokofjevs ville og vitale Symfoni nr. 5 klinger i konserthuset at livsgnisten for alvor tennes på nytt. Gjør deg klar for en episk og eksistensiell reise inn i dypet av russisk kulturarv.

Sergej Rachmaninoff (1873−1943) hadde en særlig tiltrekning mot det melankolske, fatale og eksistensielle. Derfor passet det godt at han i 1912 mottok et mystisk, usignert brev med Konstantin Balmonts russiske oversettelse av Edgar Allan Poes dikt ‘The Bells’ og et ønske om å sette musikk til den symbolistiske teksten. Rachmaninoff hadde dessuten alltid vært fascinert av klokkeklang. I flere verk har han passasjer der han etterligner klokker og Poes tekst ga ham en mulighet til å utforske dette i enda større grad.

I Klokkene klinger mange slags ‘klokker’ i orkesteret, angitt i satsenes titler: ‘Dombjeller av sølv’, ‘de milde bryllupsklokkene’, ‘de sterke alarmklokkene’ og ‘de sorgfulle jernklokkene’. Selv om tematikken og tonespråket er dramatisk og alvorlig, tar Rachmaninoff med seg sine sedvanlige lyriske og vakre melodier også inn i Klokkene. Døden er tross alt ikke bare fryktinngytende, men kan også være melankolsk, stille og attpåtil vakker. Klokkene ble urfremført i St. Petersburg i 1913.

Sergej Prokofjev (1891−1953) var i motsetning til Rachmaninoff en eksperimentell sjel som elsket å provosere og utfordre det etablerte. I den episke og heroiske Symfoni nr. 5 har han likevel komponert et verk i tråd med sjangerens konvensjoner for form og innhold, selv om de overraskende melodivendingene, akkordene og rytmene avslører opphavsmannens turbulente ungdomstid. Selv sa han at Symfoni nr. 5 ‘lovpriser storheten i menneskeånden og hyller det frie og lykkelige mennesket – hans styrke, sjenerøsitet og rene sjel.’

Omstendighetene kunne ikke vært mer heldige for Prokofjev da han først presenterte sin livsbejaende og storslagne symfoni i Russland og USA i 1945. Verdenskrigen gikk mot slutten og tidsånden var preget av optimisme og fremtidstro. Legenden Serge Koussevitsky, som dirigerte urfremføringen, var så begeistret at han omtalte symfonien som ’den største musikalske hendelsen på mange, mange år. Den største siden Brahms og Tsjaikovskij! Den er strålende! Den er fortiden, nåtiden og fremtiden!’. Symfoni nr. 5 brakte Prokofjevs navn på alles lepper og ansiktet hans på forsiden av TIME magazine. Siden har den vært en av hans oftest fremførte og mest berømte komposisjoner.

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Vasily Petrenko; Foto: CF Wesenberg)