Brahms Debussy Leleux

Både i verdenshistorien og kulturlivet har fransk og tysk kultur gjerne stått på motsatte banehalvdeler. I sine Haydn-variasjoner viser Brahms imponerende kontrapunkt og ‘tysk’ formbehandling, og i Nocturnes drar Debussy frem sine fineste klangfarger og nattlige stemningsbilder. Samtidig kunne begge overraske. I Akademisk festouverture tøyser blodseriøse Brahms med universitetslivet. Og hvem har vel hørt Debussys ukjente Rapsodi for saksofon og orkester, her med Francois Leleux som spillende dirigent, på engelsk horn!

Den tyske komponisten Johannes Brahms (1833−1897) var ikke kjent som noen komiker, men da Universitetet i Breslau ville utnevne ham til æresdoktor og ‘krevde’ at Brahms skrev en symfoni til dem som takk, besvarte han forespørselen med å komponere et verk han selv beskrev som ‘et støyende potpurri av studentenes drikkeviser’. Brahms’ akademiske humor falt i smak da stykket ble urfremført ved universitetet i 1881 og både da og siden har mange satt pris på den ironiske sammenstillingen av rølpete drikkeviser og seriøs symfonisk kunst.

Vanligvis var Brahms likevel mer kjent for sitt mesterskap i komplekst kontrapunkt og symfonisk form enn for sine vittigheter. Variasjoner over et tema av Haydn viser hvordan han hadde evnen til å vri og vende på et enkelt melodisk utgangspunkt til de rikeste og mest fascinerende musikalske strukturer. Selv om humoren uteblir, er det et komisk paradoks at temaet trolig ikke ble skrevet av Haydn. Faktisk er ingen helt sikre på hvem som komponerte melodien, som gjerne refereres til som St. Antonius-koralen, selv om den trolig ble brukt av Ignaz Pleyel tidlig på 1800-tallet. Uansett har Brahms’ sett med variasjoner gjort melodien berømt og verket har vært ofte fremført siden urfremføringen i Wien i 1873.

Der Brahms behandlet og utviklet et melodisk motiv i alle tenkelige og utenkelige konstellasjoner, var franske Claude Debussy (1862−1918) mer opptatt av hvordan klangen kunne ‘skifte farge’ og dermed bringe frem en helt annen stemning i orkesteret. Akkurat som de impresjonistiske malerne gjerne malte samme motiv i forskjellig lys, ‘malte’ Debussy med de samme melodiske elementene, men forandret de klanglige omgivelsene. I Nocturnes, inspirert av James Whistlers malerier med samme navn, klinger tre av hans mest fargerike inntrykk: Nuages (Skyer), Fêtes (Fester) og Sirènes (Sirener). I siste sats kan man høre de fjærlette fristerinnenes livsfarlige lokkesang i form av et ordløst kvinnekor som blander seg med orkesterklangen. Nocturnes ble urfremført i Paris i 1900 og var enda et eksempel på at Debussy ledet den franske tonekunsten inn i et nytt århundre.

Langt mindre berømt enn Nocturnes er Rhapsodie, opprinnelig for altsaksofon og orkester, men her fremført i en versjon for engelsk horn og orkester. Verket er komponert i samme ‘impresjonistiske’ ånd som Nocturnes, men med en umiskjennelig spansk eller attpåtil orientalsk ‘touch’. Versjonen for engelsk horn skulle passe vel så bra som originalen ettersom Debussy trolig verken likte eller visste veldig mye om saksofonen som instrument. Derfor tok det ham 11 år å gjøre ferdig verket. I 1919 ble det omsider urfremført og regnes av mange som en skjult perle blant Debussys komposisjoner.

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Francois Leleux, Foto: Uwe Arens, Sony Classical )