Mahlers verden og Mozarts magi

  1. Pianokonsert nr. 22 i Ess-dur
  2. Symfoni nr. 5
  1. David Afkham dirigent
  2. Martin Helmchen piano

Den tyske duoen Martin Helmchen og David Afkham guider deg i to svært ulike og vidunderlige verdener.

Trompeten kaller. Helten er død! Det er tid for å ta steget inn i en ny verden og begynne et nytt liv. Mahler overvant Beethovens spøkelse og skapte et eget symfonisk univers med plass til alt fra sørgemarsj til folkedans, og alle menneskelige følelser. I den dramatiske Symfoni nr. 5 er likevel den deilige langsomme satsen mest berømt. Det er faktisk også tilfelle i Mozarts ellers sprudlende Pianokonsert nr. 22. 

Det var ikke vanlig at det var den langsomme satsen som ble spilt ‘da capo’ da nye verk ble presentert for publikum på 1700-tallet. Men det var akkurat det som skjedde da Wolfgang Amadeus Mozart (1756−1791) fremførte Pianokonsert nr. 22 for første gang, i pausen av en annen komponists oratorium (!), i 1785. Nok en gang hadde Mozart truffet en nerve i datidens publikum − denne gang med en rolig og drømmende ‘andante’ i melankolske farger og med et særlig vart samspill mellom pianosolisten og treblåserne.

For første gang hadde Mozart tatt med klarinetter i instrumentariet i en pianokonsert. Det utnyttet han til fulle ved å løfte treblåserne fram i lydbildet og noen ganger nesten ut av orkesteret som en egen kammergruppe, ikke bare i andresatsen, men også i de livlige yttersatsene. Finalen har samme klukkende humør som Mozarts komiske operaer, men overført til en sjanger han hadde mye av æren for å utvikle og konsolidere, og selvsagt fylle med magiske ‘mozartske’ melodier, før Beethoven overtok stafettpinnen.

Ta-ta-ta-taaa! Det er liten tvil om at nettopp Beethovens spøkelse svever over den grandiose og overveldende sørgemarsjen som innleder Gustav Mahlers (1860−1911) Symfoni nr. 5. Både rytmen og uhyggen er den samme som i Beethovens Symfoni nr. 5. Skjebnemotivet blir også for Mahler en viktig brikke i den musikalske utviklingen, men så går han andre veier enn sin symfoniske stamfar. Etter sørgemarsjen, tar andresatsen opp de samme ideene, men bytter alvorstung sorg med stormfullt og intenst sjeledrama. Tredje sats er symfoniens lengste og ett av Mahlers mest merkverdige mesterverk. Med kontrapunktisk mesterskap og oppfinnsom orkestrering setter han den folkelige ländler-dansen opp mot den urbane valsen, og det hele går opp i en høyere symfonisk enhet.

Som en sterk kontrast til den kaotiske og spektakulære tredjesatsen, følger den inderlige og fløyelsmyke Adagietto-satsen − en av Mahlers mest berømte symfonisatser. Instrumentariet er strippet ned til strykere og harper, og karakteren er totalforvandlet. Dirigenten Willem Mengelberg mente satsen uttrykte Mahlers kjærlighet til sin kone, Alma. I finalen vender kontrapunktet og fargefyrverkeriet tilbake, nå i livsbejaende energiutladninger.

Symfoni nr. 5 ble urfremført i Köln i 1904 og er blitt en absolutt publikumsfavoritt blant Mahlers symfonier.

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Martin Helmchen, Foto: Giorgia Bertazzi)

Billetter

  • Voksen: 100 - 470 kr
  • Honnør: 100 - 375 kr
  • Student: 100 - 235 kr
  • Barn: 100 kr

Konserten inngår i flg. abonnement:

Bak notene

kl. 18.30 i Glasshuset ved David Afkham i samtale med Alex Taylor