Beethoven Dvořák Blomstedt

Beethovens Symfoni nr. 2 er i stilistisk brytning, ‘smiler tvers igjennom’ og peker frekt og freidig frem mot en ny tid. Dvořáks mest komplekse og internasjonale mesterverk ble ikke hans mest populære, men den som lytter oppdager at Symfoni nr. 7 er minst like dramatisk, gripende og virkningsfull som en symfoni av Brahms, Bruckner eller, ja nettopp, Beethoven.

OBS: Du kan oppleve Herbert Blomstedt i samtale med NRKs Mari Lunnan på arrangementet Orkestersofaen tirsdag 4. september kl. 18 på Sentralen.

Les mer: Orkestersofaen på Facebook

Komponisten Hector Berlioz uttalte en gang at Ludwig van Beethovens (1770−1827) Symfoni nr. 2 er en symfoni ‘som smiler tvers igjennom’. Verket har en livsbejaende energi, et driv og en optimisme som gjerne smitter over på lytteren. Noen ganger er smilet lekent, lystig og livsglad som i den energiske førstesatsen, andre ganger søtt og sentimentalt som i den lyse andresatsen og noen ganger lurt og lunefullt som i den kaklende og komisk kaprisiøse finalen.

Ikke la deg lure av at verket ikke er like berømt som Eroica (nr. 3), Skjebnesymfonien (nr. 5), Pastorale (nr. 6) eller Symfoni nr. 9! I Symfoni nr. 2 er det fremdeles mer enn bare spor av Haydns og Mozarts stiluttrykk, men likevel kan du vente deg mange ‘beethovenske’ sprell i form av plutselige skifter i lydstyrke og uventede vendinger. Symfoniens munterhet står i grell kontrast til Beethovens livssituasjon da han komponerte verket og dirigerte urfremføringen i Wien i 1803. Han hadde akkurat innsett at han kom til å bli helt døv.

Det var nettopp den symfoniske tradisjonen etter Beethoven Antonín Dvořák (1841−1904) drømte om å skrive seg inn i med sine ni symfonier. Også Dvořák er mer kjent for andre verk enn det som står på kveldens program − Cellokonserten og Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’. Likevel er de lærde enige om at Symfoni nr. 7 er hans aller mest seriøse og vellykkede forsøk på å komponere en storslått symfoni i direkte relasjon til, og dialog med, den tyske tradisjonen.

Utypisk for Dvořák bærer melodiene ikke særlig preg av slavisk folkemusikk. Det kan ha hindret Symfoni nr. 7 i å bli like populær som nummer 9, men gjorde det samtidig mulig for Dvořák å skape et gripende og overbevisende symfonisk drama uten å bli plassert i den nasjonalromantiske sekken. Symfoni nr. 7 ble urfremført i London i 1885.

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Herbert Blomstedt, Foto: Martin U.K. Lengemann)