Sjostakovitsj Britten Liadov

Stjernene speiler seg i Den forheksede innsjøen når Anatolij Liadovs mystiske tonedikt setter stemningen for en konsert som tar deg med ned i dypet av menneskesjelen. Både Brittens Serenade og Sjostakovitsjs Symfoni nr. 8 er komponert i 1943, da verden var på sitt mørkeste. Britten valgte tekster med nattlig tema og Sjostakovitsj ga et sterkt uttrykk for tragedien og tomheten etter slaget ved Stalingrad. Nicholas Collon loser deg gjennom natten, godt hjulpet av tenor Andrew Staples og hornist Hongpark Kim.

Hvor pittoresk den er, hvor klar, de mange stjernene som svever over dypets mysterier. Men først og fremst ingen bønner eller klager; bare natur − kald, ond, et fantastisk eventyr. Man føler skiftningene i fargene, ‘chiaroscuro,’ den foranderlige stillheten og tilsynelatende ubevegeligheten, skrev Anatolij Liadov (1855−1914) begeistret om tonediktet Den forheksede innsjøen. Liadov ble aldri like berømt som sine russiske kolleger, men her viser han sine evner som orkestrator og musikalsk eventyrforteller. Verket ble urfremført i St. Petersburg i 1909.

Som så mange andre 1900-tallskomponister følte også Benjamin Britten (1913−1976) verdenskrigens grusomheter på kroppen. Han dro til USA i 1939, men vendte tilbake til England i 1942 og fikk oppleve grusomheter som inspirerte ham til å skrive det berømte War Requiem. I Serenade for tenor, horn og strykere er den nattlige stemningen ikke like angstfylt og depressiv, men snarere ettertenksom og preget av ro. Britten har valgt svært ulike tekster, men alle med natt som omdreiningspunkt, skrevet av britiske forfattere fra en tidsperiode på 400 år. Selv om Britten selv ikke la mye i dette verket, ble det godt mottatt av kritikerne ved urfremføringen i 1943 og har blitt stående som ett av hans mesterverk.

Det samme kan man ikke si om Dmitrij Sjostakovitsjs (1906-1975) Symfoni nr. 8, som fikk en iskald mottakelse av både kritikere og sovjetiske styresmakter ved urfremføringen i Leningrad i 1943. Sjostakovitsj forrige symfoni, Symfoni nr. 7, hadde blitt ekstremt populær både i Sovjet og vesten som symbol på kamplyst og triumf i krigen. Forventningene var derfor høye til Sjostakovitsj da han skrev en ny krigssymfoni, særlig tatt i betraktning at Stalin nettopp hadde beseiret Hitler i slaget ved Stalingrad samme år.

Derfor fikk mange sjokk da Sjostakovitsj presenterte sin mørkeste og mest tragiske symfoni. Åpningen minner om Symfoni nr. 5 og begynner med samme urolige kamp, men finalens triumf (som for øvrig også er ambivalent i nr. 5) er byttet ut med stillstand. Riktignok beveger symfonien seg fra mørke til lys, men det kommer ingen triumfmarsj eller apoteose. Symfonien ender med en rolig bønn om fred, samtidig med en uhyggelig tomhet etter grusomhetene i de tidligere satsene − særlig den forferdelige terroren, smerten og tårene i nest siste sats. Sjostakovitsj så neppe på slaget ved Stalingrad som noen ensidig triumf. Ikke bare fikk Stalin enda mer makt, men det var kolossalt mange menneskeliv som hadde gått tapt underveis.

‘Jeg føler evig smerte for dem som ble drept av Hitler, men jeg føler ikke noe mindre smerte for dem som ble drept av Stalins ordre. Jeg lider med alle som ble torturert, skutt eller sultet i hjel.’ (Dmitrij Sjostakovitsj)

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Nicholas Collon, Foto: Jim Hinson)