Rimskij-Korsakov Beethoven Vogt

Vasily Petrenko og Oslo Filharmonien åpner sesongen med fortryllende eventyrfortelling og staselige klavertoner når to av musikkhistoriens mest dyrebare skatter står på programmet. Først går turen til Bagdad der Scheherazade overtaler sultanen til å spare livet hennes ved å fortelle eventyr i tusen og en natt, her tonesatt med magiske melodier og fargerike klanger av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Og så kommer Stephen Hough for å fremføre den ubestridte kongen blant Beethovens solokonserter − den mektige Keiserkonserten. I tillegg får vi et helt nytt verk, Solsangen, skrevet av Herman Vogt.

Ingen kunne kunsten å orkestrere bedre enn den russiske komponisten Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844−1908). Han skrev en berømt teoribok om emnet og komponerte musikk med usedvanlig fargerik, velbalansert og treffsikker klangbehandling. Viktigere enn at han mestret håndverket var likevel hans evne til å velge klangfarger, samklanger og melodier til å beskrive en handling, karakter eller stemning. Og aller best traff han i tonene til eventyret om Scheherazade fra samlingen ‘1001 natt’. Hans symfoniske suite ble komponert og urfremført i 1888 med komponisten selv på dirigentpodiet og er blitt hans mest berømte komposisjon.

Scheherazade består av fire satser: Havet og Sinbads skip, Historien om prinsen av Kalendar, Den unge prinsen og prinsessen, Festivalen i Bagdad − Havet − Forliset − Konklusjon. Allerede i åpningen presenteres det voldsomme trombonetemaet som gjerne assosieres med den onde sultanen og Scheherazades vidunderlige tema i solo fiolin − en arabeskmelodi med orientalskinspirerte ornamenter som kveiler seg og trollbinder både sultanen og lytteren. Og selv om 1800-tallets orientalisme ikke er siste skrik, legger musikken alt til rette for å drømme seg bort på et flyvende teppe og bli med inn i eventyrenes tidløse og universelle verden.

Et snev av magi må det også være i Ludwig van Beethovens (1770−1827) Pianokonsert nr. 5 − ‘Keiserkonserten’ − som er fremdeles er så populær mer enn 200 år etter at den ble fremført første gang i Wien i 1812. Anekdoten fra urfremføringen forteller at en fransk soldat ble så betatt av den storslåtte musikken at han reiste seg og ropte ut ‘C’est l’Empereur!’ [‘Det er keiseren!], og at dette var opphavet til kallenavnet. Uavhengig av om anekdoten er sann eller ikke, skulle verket for alltid bli kjent som ‘Keiserkonserten’.

I 1812 hadde ingen noen gang opplevd en pianokonsert med slike proporsjoner og slik voldsom kraft som denne. Det hører også med til historien at konserten ble påbegynt i 1809 − samme år som Napoleon invaderte Beethovens hjemby Wien. Kanskje det kan være med på å forklare det heroiske og nærmest militære uttrykket i første og siste sats. Andresatsen, på sin side, er fløyelsmyk og vidunderlig vakker i all sin elegante enkelhet. Også her er det lov å drømme seg bort og la seg omfavne av musikkens magi.

(Tekst: Thomas Erma Møller, På bildet: Vasily Petrenko, Foto: CF Wesenberg)