Rachmaninoff Prokofjev Petrenko

I verdensberømte Pianokonsert nr. 2 er det bare å la seg hypnotisere når melankoli og makeløse melodier triller fra tangentene. Solist Abduraimov fra Usbekistan har allerede lagt verden for sine fantastiske fingre, og enda er han ikke 30! Prokofjevs Symfoni nr. 6 heller realismens malurt i drømmene med minner om krig og en emosjonalitet som borrer seg inn i lyttersjelen, like mye i dag som i 1947.

Sergej Rachmaninov (1873-1943) ble dypt deprimert da hans første symfoni ble en fiasko i 1897. Til slutt fant han hjelp i doktor Nikolai Dahls hypnose og psykoterapi, og hans første verk etter terapien ble Pianokonsert nr. 2 (1901), dedisert til doktoren som hjalp ham. Og for et comeback! Verket ble umiddelbart bejublet og har inntatt en posisjon blant de mest berømte solokonsertene, uansett instrument og tidsepoke. Fremdeles hypnotiseres lyttere verden over av komponistens unike teft for fengslende melodier, ekspressiv emosjonalitet og enestående pianistisk virtuositet.

Et snaut halvt århundre etter Rachmaninovs hypnotiske pianodrømmer, var verden totalforandret. To verdenskriger, en revolusjon og store omveltninger hadde i 1947 etterlatt seg et stalinistisk Sovjet og en verden som feiret freden, men som også var skadet for alltid. Med sin komplekse Symfoni nr. 6 (1947), som spenner fra det lyriske til det groteske, ville Sergej Prokofjev (1891-1953) minne om krigens ettervirkninger, men sovjetiske styresmakter fordømte den for ikke å være i tråd med partiets politikk. Nettopp derfor er symfonien blant Prokofjevs sterkeste og viktigste.

Nå gleder vi oss over seieren, men hver og en av oss har sår som ikke kan gro. En har mistet en av sine nære, en annen har mistet helsen. Disse må ikke glemmes. (Sergej Prokofjev, 1947)

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Behzod Abduraimov; Foto: Nissor Abdourazakov)