Prokofjev Sibelius Mørk

Med urkraft og villskap, men med Tsjaikovskij og hele symfonitradisjonen på skuldrene, slo den finske giganten seg inn på verdensscenen i 1900 med dette enestående mesterverket. Sibelius’ landsmann, unge Santtu-Matias Rouvali er kjent for sin utemmede energi på podiet, og sammen med verdensstjerne Truls Mørk får han nok utløp for sin villskap også i Prokofjevs mangslungne, rytmisk rå og brutalt vanskelige Sinfonia Concertante.

‘Jeg vet at den mannen har mye av det samme som jeg kjenner igjen i meg selv’, sa Jean Sibelius (1865-1957) om et av sine symfoniske forbilder, Tsjaikovskij, tidlig i karrieren. I Symfoni nr. 1 (1900) er arven etter Tsjaikovskij tydelig, men det finnes også mange ’sibelianske’ trekk og verket har en distinkt melodisk melankoli, en rå og nærmest kantete klangbehandling og en kompleks symfonisk enhetstenkning som skulle kjennetegne mange av komponistens verk også senere. Etter den mystiske åpningen slippes den symfoniske kraften løs i en intens og dramatisk førstesats før det hele roer seg i den dempede og delikate åpningen av andresatsen. I tredje sats øker pulsen når paukene dundrer i gang scherzoen før finalen henter opp tråden fra klarinettens åpningsmelodi, nå i strykere og med full romantisk patos og intensitet.

Intens og vill er også Sergej Prokofjevs (1891-1953) Sinfonia concertante (1951, rev. 1952), som lenge var ansett å være nærmest umulig å spille. Den første som klarte brasene var legendariske Mstislav Rostropovitsj, som urfremførte verket i 1952. En av de som i dag fullt ut mestrer de tekniske krumspringene, rytmiske utfordringene og finurlige fraseringene i ett av Prokofjevs aller siste, mest intense og eiendommelige verk er kveldens solist, vår egen verdensener Truls Mørk.

(Tekst: Thomas Erma Møller: På bildet: Truls Mørk; Foto: Johs. Bøe)