Rachmaninoff Bartók Petrenko

Mange pianistkarrierer kveles i mislykkede forsøk, men kommer du gjennom de tekniske hindrene med surstoffet i behold, legger du hele verden for dine fingre. Det har unge Lukáš Vondráček gjort for lengst og nå kommer han til Oslo for å bestige og begeistre. Og så lar vi hele orkesteret briljere når Petrenko leder Oslo-Filharmonien i Bartóks lekne, oppfinnsomme og vidunderlige Konsert for orkester.

Ikke la deg lure! Den hypnotisk enkle melodien i åpningen av Sergej Rachmaninoffs (1873-1943) Pianokonsert nr. 3 (1909) er starten på en konsert som inneholder noen av de mest krevende partiene og komplekse pianofigurene på repertoaret. Heldigvis går det sjelden så galt som med David Helfgott, pianisttalentet som ble sinnsforstyrret i sin besettelse på å lære ’Rach 3’, severdig fremstilt i filmen ’Shine’ (1996). Pianokonsert nr. 3 er likevel langt mer enn et svennestykke for ambisiøse pianister. Det bugner av Rachmaninoffs deilige melodier, syder av fargerik russisk klangbehandling og viser komponisten fra sin aller skarpeste side hva angår uttrykk, karakter og form.

Minst like skarp var ungarske Béla Bartók (1881-1945) da han komponerte Konsert for orkester (1943), der alle instrumentene i orkesteret får solistiske roller. Verket er fullt av humor, særlig i andresatsen ’Parenes lek’, der instrumentpar danser lekent i fikserte toneintervaller. Et mer internhumoristisk element er Bartóks latterliggjøring av Sjostakovitsj’ marsjmotiv fra Symfoni nr. 7 ’Leningrad’. Den ungarske folkesjelen er aldri langt unna i Bartóks musikk og han kombinerer stadig vekk klassisk tradisjon og nyskapende kunstmusikk med elementer fra folkemusikken, gjerne krydret med uvanlige skalatyper og akkordstrukturer, og fargelagt med den mest varierte og velklingende orkestrering du kan tenke deg.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Lukáš Vondráček; Foto: Irene Kim)