Rachmaninoff Sjostakovitsj Petrenko Andsnes

Stravinskijs eventyrballett tar deg med til en magisk, fargesprakende klangverden, mens Sjostakovitsj river deg tilbake med sin sosialrealistiske hyllest av kamerat Lenin. Samtidig kan du gjøre som Rachmaninov: rømme revolusjonen, ta båten fra Oslo til Amerika og fortape deg i drømmende pianomelodier, her i hendene på vår virtuose verdensstjerne Leif Ove Andsnes.

Sergej Rachmaninov (1873-1943) måtte unnslippe bolsjevikene og endte med å ta amerikabåten fra Oslo i 1918 for å bosette seg i New York for godt. Hans første verk etter overfarten, Pianokonsert nr. 4 (1926), er mer ’jazzy’ og mindre berømt enn ’Rach 3’, men minst like uttrykksfull og melodiøs, og blomstrer sjeldent vakkert når den spilles av en ekte pianokunstner.

En annen eksilrusser, Igor Stravinskij (1882-1971), revolusjonerte musikken fra Paris der ballettene hans skapte furore omkring 1910. I Ildfuglen (1910, 1919) lener Stravinskij seg på Rimskij-Korsakovs russiske tradisjon for eventyrhandling, magiske samklanger, fargerik orkestrering og folketoneinspirerte melodier, men krydret med moderne kruttrøyk, særlig i magikeren Kascheis ’infernalske dans’.

Kruttrøyk er det også i Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) Symfoni nr. 12 ’Året 1917’, komponert i 1961 til Lenins minne. Tuftet på revolusjonssanger, rå ekspressivitet og utvetydig programmatisk innhold var dette hans ’rødeste’ symfoni på 35 år. I mellomtiden levde han i frykt for karriere og liv under Stalins terrorvelde.

Dette er konserten med røde farger, blå toner og magiske flammer – og nok av politiske poenger 100 år etter revolusjonen som forandret Europa for alltid – men først og fremst er det gnistrende og medrivende russisk orkestermusikk.

(Tekst: Thomas Erma Møller; Foto: Trygve Indrelid)