Paul Lewis

Paul Lewis © Josep Molina

Skrjabins andre symfoni

Denne konserten ble spilt:

  1. Klaverkonsert nr. 5, "Keiserkonserten"
  2. Symfoni nr. 2
  1. Vasily Petrenko Sjefdirigent
  2. Paul Lewis Klaver

Oslo-Filharmonien og sjefdirigent Vasily Petrenko er i gang med å spille inn alle Aleksandr Skrjabins symfonier. Nå står Symfoni nr. 2 for tur, der han tok nye steg mot sitt unike musikalske uttrykk.

Aleksandr Skrjabin (1871−1915) ble født i Moskva. Moren var konsertpianist, men døde da Aleksandr bare var ett år gammel, og faren jobbet for det meste utenlands. Han vokste opp med sin bestemor og to tanter, en av dem spilte ofte piano for ham. Gutten lærte etter hvert både å spille og å bygge pianoer, og han laget egen musikk og teaterstykker og opera for dukketeatret sitt. Senere ble han student ved konservatoriet i byen og etter hvert god venn med den ett år yngre Sergej Rakhmaninov − selv om de fra tid til annen også ble rivaler.

Som Rakhmaninov skrev han i begynnelsen hovedsakelig musikk for sitt eget instrument, pianoet. Han var begeistret for musikken til Schumann og Liszt, men aller mest for Frederic Chopin. Skrjabin skrev sin første og eneste solistkonsert for klaver i 1896, og den bærer sterkt preg av Chopins påvirkning. Skrjabin skrev i tillegg ti solosonater for piano, og dette er den av musikken hans som har vært mest spilt (og innspilt) etter komponistens død.

I 1899 begynte han på sin Symfoni nr. 1, og i løpet av drøyt ti år skrev han fem større orkesterverk eller symfonier der han gradvis vred seg ut av symfoniens tradisjonelle rammer. Den første symfonien har seks satser og den andre har fem, den tredje har fire deler som spilles i ett, og både Symfoni nr. 4 (Ekstastens dikt) fra 1904 og Symfoni nr. 5 (Promethevs) fra 1910 spilles i én sats. I løpet av disse symfonien utviklet han også tonespråket sitt sterkt, fra senromantikk i modernistisk retning.

Om en ser bort fra den første satsen, som har tittelen Introduksjon og presenterer de musikalske ideene i resten av symfonien, følger satsinndelingen i Symfoni nr. 2 et kjent forløp for en symfoni med fire satser: Andresatsen er en spenstig og dynamisk Allegro, den tredje en varm, melodisk og rolig Andante som innledes med en fløytesolist som imiterer fuglesang. Så kommer en heftig og Scherzo-aktig fjerdesats med tittelen Tempestoso, før den mektige, nærmest jublende finalen Maestoso.

Til tross for at symfonien som helhet er langt mer tradisjonell både formmessig og rent musikalsk enn de følgende orkesterverkene til Skrjabin, er det nok av eiendommelige klanger og intense effekter som knytter musikken til komponistens særegne uttrykk. Kanskje det var disse som fikk mange av de første tilhørerne i St. Petersburg til å reagere med buing. Skrjabin tok mottagelsen tungt, men var allerede i gang med sine neste symfonier, som skulle få langt større gjennomslag i konsertsalen.

I sine siste verker gikk Skrjabin praktisk talt bort fra den tradisjonelle tonaliteten, om enn på en annen måte enn Arnold Schönberg. I motsetning til Schönberg fikk han ikke noen egentlige musikalske arvtakere som tok ideene videre, og mye av musikken ble liggende bortimot uspilt i mange år, blant annet den andre symfonien. I vår tid er interessen for Skrjabin sterkt økende, og Oslo-Filharmonien er i gang med å spille inn alle de fem symfoniene − den andre i forbindelse med denne konserten.

Billetter

  • Voksen: 100 - 450 kr
  • Honnør: 100 - 350 kr
  • Student: 100 - 225 kr
  • Barn: 100 kr

Konserten inngår ikke i noe abonnement.

Bak notene

Ved Vasily Petrenko i Glasshuset (i Oslo Konserthus) kl. 18.30.

Denne konserten spilles også: