Mozart Brahms Eriksmoen Mena

Allerede som 20-åring imponerte Johannes Brahms (1833−1897) omgivelsene med sine komposisjoner og sin musikalske modenhet. Kollegaen Robert Schumann var så overbevist om potensialet til Brahms at han lovpriste ham offentlig i tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik som fremtidens mann. En overveldet Brahms skrev til Schumann at forventningene til ham nå kom til å bli så høye at han ikke visste hvordan han skulle oppfylle dem.

Johannes Brahms skulle virkelig leve opp til Robert Schumanns forhåpninger, men ikke i sistnevntes levetid. Etter Schumanns død i 1856 tok det ennå tre år før Brahms fikk sitt første orkesterverk oppført, den første pianokonserten. Den ble godt mottatt, men det store gjennombruddet kom først med Ein deutsches Requiem i 1868. På ett område satt de høye forventningene ekstra godt i: Det tok Brahms over 20 år fra han begynte på sin første symfoni til han kunne si seg fornøyd med den i 1876.

Etter å ha fått den første symfonien ut av systemet, gikk det adskillig raskere med nummer to, som fikk sin premiere lille nyttårsaften 1877. Brahms var nå blitt en gigant i musikkverdenen, og tidens musikkfanatikere diskuterte heftig hvem som var best av ham og Richard Wagner. Tross suksessen kunne Brahms være både selvkritisk og usikker, og i 1882 skal han ha uttrykt til sin venn og forlegger Fritz Simrock at han ikke kom til å skrive mer musikk. Heldigvis kom han snart på andre tanker ...

Så tidlig som i 1853 skrev Brahms «F-A-E-sonaten» for fiolinisten Joseph Joachim sammen med Robert Schumann og Albert Dietrich. Den er basert på tonene F, A og E, som står for Joachims motto «frei aber einsam», fri men ensom. Brahms vred det til sitt eget motto: F-A-F, «frei aber froh», fri men lykkelig. Vanligvis tolkes mottoet som en referanse til at han som 50-åring fortsatt var ugift, men det har også vært knyttet til at han ikke hadde noen formell stilling − noe som i slektens hjemtrakter ble sett på som nokså æreløst.

F-A-F-teamet høres umiddelbart i de tre første akkordene i førstesatsen, før det gjentas i basslinjen under hovedtemaet. Innledningen er intens, men samtlige fire satser avsluttes nokså stillferdig. Andre og tredje sats er gjennomgående neddempet i uttrykket; i den andre gir Brahms klarinetten, et av hans favorittinstrumenter, en fremtredende rolle. Oslo-Filharmoniens konsertmester Elise Båtnes trekker fram tredjesatsen når hun skriver om hva hun gleder seg til i årets sesongprogram:

«... for meg er 3. sats i den tredje symfonien det absolutte høydepunkt. Noe vakrere enn dette finnes knapt ...»

I tillegg til Brahms kan du denne kvelden også høre et knippe av Mozarts vakreste arier. Mari Eriksmoens stemme har blant annet ført henne til operascenen i Wien, der hun har begeistret det kresne publikummet i flere hovedroller. Dirigent er spanske Juanjo Mena.

Konserten sendes direkte i NRK radio.