Kort & klassisk Sjostakovitsj Weilerstein

Den unge Dmitri Sjostakovitsj (1906−1975) fikk den store skrekken for Stalins vrede allerede i 1936, da Sovjetunionens øverste leder tok en tur i operaen for å oppleve tidens store musikalske snakkis, Sjostakovitsj' Lady Macbeth fra Mtsensk. Stalin ble kraftig provosert av både handling og musikk, og det var trolig han som stod bak den kraftige kritikken mot komponisten som snart runget fra storavisen Pravda.

Sjostakovitsj la bort sin nokså radikale fjerde symfoni med tanke på fremførelse, livredd for at den ville sende ham i arresten eller døden. Han begynte i stedet på sin femte, langt mer moderat i stilen og velegnet til å vinne tilbake makthavernes velvilje. Planen fungerte og femtesymfonien ble en suksess både hos myndighetene og publikum. Mange av tilhørerne oppfattet nok den doble kommunikasjonen; symfonien kan beskrives som en sørgesang over folkets lidelser, forkledd som jubelhymne for lederne.

Etter å ha gitt et sterkt patriotisk bidrag under andre verdenskrig med sin syvende symfoni, urfremført i et beleiret Leningrad i 1941, skulle en forvente at Sjostakovitsj' stilling i Sovjetunionen var sikret. Men snart falt anseelsen kraftig på nytt; blant annet ble det reagert på fra offisielt hold over at den niende symfonien, skrevet etter at Nazi-Tyskland var nedkjempet, ikke var mer kraftfull og jublende. I 1948 opplevde komponisten en ny fordømmelse, nå fulgt opp av konkrete sanksjoner.

Sanksjonene ble myket noe opp allerede året etter, men først i 1953 ble Sjostakovitsj tatt inn i varmen for fullt − i det året døde Josef Stalin, og Sjostakovitsj' tiende symfoni ble urfremført. Ifølge komponistens egne brev skrev han symfonien sommeren 1953, andre kilder mener det må ha vært noen år tidligere. Også meningen bak er omdiskutert; i en erindringbok publisert etter komponistens død hevdes det at symfonien beskriver Stalin-tiden, men lite tyder på at det ble oppfattet slik i samtiden.

Den første satsen er lengst, og bygges langsomt opp til et marerittaktig klimaks midtveis. Den korte, intenst rytmiske andresatsen skal ifølge den nevnte boken være et portrett av Stalin selv. I den noe lettere tredjesatsen høres påvirkning fra Mahler, et av Sjostakovitsj' store forbilder. Her trer to viktige musikalske ideer tydelig fram: DSCH-motivet representerer komponisten selv, og Elmira-motivet en student som fascinerte ham. Sistnevnte kan minne om Sibelius' berømte «svanetema» fra sistesatsen i hans femte symfoni.