Sibelius Nørgård Skride Storgårds

Den finske dirigenten John Storgårds er også plateaktuell sammen med Oslo-Filharmonien: Nye innspillinger av Per Nørgårds symfonier kommer ut på CD samme uke som denne konserten.

Til Jean Sibelius' (1865−1957) femtiårsdag i 1915 bestilte den finske regjeringen en ny symfoni, som skulle bli hans femte i rekken. Sibelius fikk urfremført sin fjerde i 1911, og i årene som fulgte gjorde han stadig notater til kommende symfonier. Han hentet mye inspirasjon fra naturen rundt hjemmet, og uttrykte i dagboken stor begeistring for ideene som oppstod. Det mest berømte temaet fra Symfoni nr. 5, den såkalte svanehymnen i tredje sats, skal han ha skrevet ned i gledesrus etter å ha sett 16 svaner lette.

Sibelius var på dette tidspunktet blitt finsk folkehelt; han ble overøst av lovord på bursdagen og symfonien ble godt mottatt. Men da han skulle gjøre den klar til publisering, merket han at han ikke var fornøyd. De neste årene jobbet han til og fra med symfonien, og den lå brakk i måneder av gangen, avbrutt av andre prosjekter. En revidert utgave ble fremført allerede i 1916, men Sibelius var fremdeles ikke tilfreds. Den endelige versjonen av symfonien ble urfremført i november 1919, og har siden vært et av hans aller mest populære verk.

Lenge før Jean Sibelius etablerte seg som komponist, drømte han om å bli virtuos fiolinsolist. Tross raske framskritt i tenårene nådde han aldri toppen - han beskrev det som et stort nederlag å måtte innse at han hadde begynt for sent. Men han fikk utløp for noe av kjærligheten til instrumentet i sin musikk.

To serenader ble til i årene 1912-1913, og urfremført sammen med Symfoni nr. 5 i 1915. De kan glimtvis sende tankene til Sibelius' fiolinkonsert, men stemningen er gjennomgående mer neddempet - den første serenaden er lys og humørfylt, den andre mer melankolsk.

Seks humoresker (op. 87 og 89) ble til i 1917 "i skyggen av" verdenskrigen, og av den femte symfonien. Han vurderte trolig å samle disse ideene i en ny fiolinkonsert − kanskje var det den uferdige symfonien som stod i veien. Humoreskene ble til syvende og sist urfremført i Helsinki samme kveld som den endelige versjonen av Symfoni nr. 5, 24. november 1919, med komponisten som dirigent.

En skulle kunne forvente mye munterhet i en samling med seks humoresker, men selv om de ikke akkurat er dystre, ligger det en grunnleggende alvorlig undertone i musikken. Sibelius skildret dem selv som et uttrykk for "tilværelsenes angst, vekselvis opplyst av solen". De seks stykkene veksler mellom det mørke og lyse, og mellom varmt melodiske og lekne, virtuose partier.

Per Nørgård (f. 1932) var helt fra tidlig i karrieren en stor beundrer av Jean Sibelius. Nørgård så i sin eldre kollega en dypere radikalitet enn det som møtte en ved første øye- og ørekast. Han tok med seg noen av Sibelius' prinsipper da han utviklet sitt eget tonespråk, der teorien om "uendelighetsrekker" av toner er helt sentral og matematiske formler angir tonerekkene. Nørgårds prinsipper minner om serialisme, men musikken klinger annerledes enn det en vanligvis forbinder med begrepet.

I Symfoni nr. 2 fra 1970 er det mulig å høre paralleller til Sibelius' siste symfonier, der han søkte symfonisk enhet og ønsket å oppnå variasjon med nye virkemidler. Hos Nørgård består enheten blant annet i at hele symfonien har en gjennomgående puls, med rytmikk som forflytter seg i orkesteret. Det har blitt trukket paralleller fra symfonien også i helt andre retninger; den har blant annet blitt omtalt som en kommentar til amerikansk minimalisme og som en forløper til senere tiårs ambient-musikk.