Beethoven Ravel Aimard Mälkki

Før Ludwig van Beethoven (1770−1827) slo gjennom som komponist, ble han kjent som en av sin tids mest imponerende tangentkunstnere. Først gjorde han suksess med improvisasjoner i private salonger, senere som komponist og solist på byens konsertscener. De første klaverkonsertene fra 1790-tallet var viktige verktøy for å etablere seg som klavervirtuos på toppnivå.

Den fjerde av i alt fem klaverkonserter ble til i årene 1805 og 1806, men først i desember 1808 ble den spilt offentlig for første gang, under en maratonkonsert med flere Beethoven-premierer. Det skulle bli Beethovens siste opptreden som solist i et av sine egne verker for klaver. Den stadig dårligere hørselen gjorde det umulig da han et par år senere prøvde seg på sin femte konsert.

Etter den femte skrev ikke Beethoven flere klaverkonserter. Og det var ikke bare inspirasjonen som forsvant da Beethoven ble borte fra podiet: Han mistet også en viktig inntektskilde. Men som komponist kunne han glede seg over gode omtaler: En av kritikerne skrev etter urfremførelsen av den fjerde at dette var den mest beundringsverdige av alle Beethovens konserter.

Likevel gikk konserten litt i glemmeboken etter den første konserten, og det skulle gå nesten 30 år før noen fikk høre konserten igjen. Felix Mendelssohn fikk den hentet fram i 1836, og senere generasjoner av lyttere har plassert Beethovens fjerde i toppsjiktet av pianokonserter gjennom tidene.

Etter å ha begynt sine tre første klaverkonserter med lange orkesterinnledninger, snur han opp-ned på modellen i den fjerde konserten og lar solisten begynne alene. Også gjennom resten av førstesatsen er det som om komponisten sparer litt på kreftene i orkesteret. Soliststemmen bugner på sin side over av rike, briljante linjer som krever virtuositet både av komponist og solist.

Andresatsen har blitt sammenlignet med en diskusjon eller krangel; pianoets tone er mild og myk mens orkesterets tone er hard og streng, sistnevnte mildner riktignok utover i satsen. Og etter at rondoen i tredje sats har fått starte nokså forsiktig, får endelig orkesteret utløp for sine ressurser og smeller til med jevne mellomrom gjennom resten av verket.

Den franske pianisten Pierre-Laurent Aimard har i likhet med Beethoven urfremført flere betydelige klaververk; ikke egne riktignok, men av spydspisser som György Ligeti, Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez. Samtidig har han gjort Beethovens klaverkonserter til en spesialitet, og har spilt inn alle fem med Nikolaus Harnoncourt og Det europeiske kammerorkesteret.

Susanna Mälkki dirigerer nå de beste internasjonale orkestrene, og tar over som sjefdirigent for Helsinki-filharmonien høsten 2016. I Europa har hun brøytet veien for kvinnelige toppdirigenter i et yrke som lenge har vært mannsdominert. Hennes program spenner fra tysk romantikk via et fargesprakende verk av italienske Francesca Verunelli til Ravels Daphnis & Chloé.