Olaf Anderson

Olaf Anderson var ansatt som kontrabassist i Oslo-filharmonien fra starten i 1919 og til 1933. Anderson var svensk. Han var elev ved Musikkonservatoriet i Kristiania og arbeidet først som teatermusiker. 

Anderson ble ansatt som kontrabassist i Nationaltheatrets orkester da teatret åpnet i 1899. Han var en av musikerne som kom herfra til Oslo-filharmonien ved etableringen i 1919, og ble dermed en av orkesterets fire første kontrabassister. 

Anderson var i mange år Kristiania Musikerforenings kasserer. Til 60-årsdagen stod det å lese i Norsk Musikerblad (nr. 1/1932) at dette var «en stilling han røktet med nidkjærhet i en tid hvor kassereren var nødt til å oppsøke medlemmene på arbeidsplassen for å få kontingenten inn.» På 60-årsdagen ble han på orkesterprøven overrakt «under touche en vakker sølvlampe fra kollegerne i Filharmoniske Orkester, likesom Filharmonisk Selskaps styre oversendte ham en praktfull blomsterdekorasjon.» Anderson hadde en tid også tillitsvervet som revisor i Norsk Musikerforbund. 

Olaf Anderson var en av de 13 musikerne som Filharmonisk Selskap feiret som 25-årsjubilanter ved en festkonsert i Universitetets aula 5. september 1924 (de tolv øvrige var fiolinistene Gustav Lange og Ingvald Cranner, bratsjisten Nils Davidsen, cellisten Antonius Knutsen, oboistene Halfdan Borgen og Rudolf Siegesmund, hornisten Fritz Hille, trombonistene Bruno Hamburg, Max Hentze og Max Lindemann, og slagverkerne Harald Svenssen og Syver A. Waaler). Disse hadde alle kontinuitet i orkesteret fra Nationaltheatrets åpning i 1899. José Eibenschütz ledet orkesteret i Beethovens Leonore-Ouverture nr. 3, Suite Ancienne av Johan Halvorsen og Tsjajkovskijs 6. symfoni. Ved en anledning noen dager før på Mayol-teatret hadde de mottatt et urkjede med Filharmonisk Selskaps emblem Faunen i gull.