Hans Hagen

Hans Hagen var ansatt som 1. cellist i Oslo-filharmonien fra 1925 til 1926. Hagen var tysk. Faren var Adolf Hagen, som var hoffkapellmester i Dresden fra 1883 til 1913, og farfaren var Johann Baptist Hagen, som var dirigent ved operaen i Bremen. Moren Elisabeth var datter av maleren Eduard Leonhardi. 

Hagen lærte cellospill i Dresden med Georg Wille som lærer, og ble undervist av sin far i klaver og musikkteori. Han studerte videre med Franz Wagner (klaver) og Paul Büttner (teori). Han vikarierte som cellist i operaen i Dresden, og hadde deretter sin første ansettelse som 1. cellist ved operaen i Schwerin. Han spilte også i orkesteret ved Wagner-festspillene i Bayreuth i 1924 ved gjenopptagelsen etter krigen.

Hagen avløste Karl Grosch som 1. cellist i Oslo-filharmonien, men var kun ansatt i sesongen 1925–1926. Den 20. september 1925 var han, Robert Soetens og Oscar Holst solister i Concerto Grosso i g-moll av Händel. Den 28. september spilte han cellosoloen i den første fremførelsen i Norge av Don Quixote av Richard Strauss. Bratsjist var Hugo Kramm og dirigent var José Eibenschütz. På en populærkonsert 1. oktober 1925 var han solist i Eugen d'Alberts cellokonsert. Kritikerne i Oslo var ikke udelt positive til Hagens spill; en av de strengere var Odd Grüner-Hegge i Dagbladet. 

Hagen overtok også som cellist i Filharmonisk Selskaps Strykekvartett.  

Hagen dro tilbake til Tyskland. Han var senere virksom i München, Freiburg, Dresden og Berlin. Han komponerte også musikk, blant annet en Suite im alten Stil for torlv cellister. Hagen døde i 2002, 100 år gammel.