Antonius Knudsen

Antonius Knudsen var ansatt som cellist i Oslo-filharmonien fra starten i 1919 og til 1943.  Knudsen var født og oppvokst i Oslo, som sønn av steinhugger Bernt Knudsen og Karen Knudsen. 

Antonius Knudsen begynte som frilans musiker i Oslo, og ble medlem av Oslo Musikerforening i 1891. Han ble ansatt som cellist i Nationaltheatrets orkester ved teatrets åpning i 1899. Knudsen kom herfra til Oslo-filharmonien ved etableringen i 1919, og ble dermed en av de første fem cellistene i orkesteret. Han fikk 24 år i orkesteret, og gikk av ved pensjonering i 1943. 

Antonius Knudsen var en av de 13 musikerne som Filharmonisk Selskap feiret som 25-årsjubilanter ved en festkonsert 5. september 1924 (de tolv øvrige var fiolinistene Gustav Lange og Ingvald Cranner, bratsjisten Nils Davidsen, kontrabassisten Olaf Anderson, oboistene Halfdan Borgen og Rudolf Siegesmund, hornisten Fritz Hille, trombonistene Bruno Hamburg, Max Hentze og Max Lindemann, og slagverkerne Harald Svenssen og Syver A. Waaler). Disse hadde alle kontinuitet i orkesteret fra Nationaltheatrets åpning i 1899. De ble hyllet på en festkonsert 5. september hvor José Eibenschütz ledet orkesteret i Beethovens Leonore-Ouverture nr. 3, Suite Ancienne av Johan Halvorsen. og Tsjajkovskijs 6. symfoni. Ved en anledning på Mayol-teatret noen dager før hadde de mottatt et urkjede med Filharmonisk Selskaps emblem Faunen i gull. 

Antonius Knudsen var fra 1905 gift med Harriet Møller. Han var kjent av kollegaene som et friluftsmenneske, og benyttet Nordmarka jevnlig til lange skogsturer.