Johs. Hindar

Johs. Hindar var bratsjist i Oslo-filharmonien fra 1949 til 1982. Han ble ansatt samme år som brødrene Peter Hindar, som var 2. fiolinist til 1975, og Levi Hindar, som var cellist til 1970. Brødrene Hindar var sønner av Emil Hansen og Lovise Margrethe, født Hind Flostrand. Faren drev bakeri, etter hvert i Fåvang i Ringebu og deretter i Fåberg ved Lillehammer, og oppmuntret sønnene til å musisere. 

Johs. (Johannes) var født på Otta og vokste opp i Fåvang. Talentet viste seg tidlig og bratsj var instrumentet fra starten. I Lillehammer hadde han Arne Bjøranger som lærer, og senere studerte han hos Henrik Due, Hugo Kramm og Asbjørn Finsnes. De tre brødrene ble medlemmer av Lillehammer Orkesterforening. I orkesteret satt også organisten og komponisten Leif Solberg, som ble en støttespiller. I 1944 etablerte de en strykekvartett, med Arvid Fladmoe som 1. fiolinist, Peter som 2. fiolinist, Johs som bratsjist og Levi som cellist. Dette ble starten på Hindarkvartetten. 

De tre brødrene flyttet til Bergen i 1945 og ble ansatt i Musikkselskapet Harmoniens Orkester. I 1949 flyttet alle tre til Oslo, og begynte samme år i Oslo-filharmonien. Johs. Hindar var bratsjist her i 33 år, til 1982. Han ble også dyktig på mandolinen, og ble benyttet som utøver på dette instrumentet når det var påkrevet. Han var orkesterformann fra 1970 til 1972. Som formann for programkomiteen fra 1978 til 1983 utviklet han et godt samarbeid med den nyansatte Mariss Jansons. Johs. Hindar sluttet formelt ved pensjonering i 1982, men fortsatte i flere år som vikar. Han var med på sin siste utenlandsturné med orkesteret i 1990. 

Johs. Hindars engasjement på vegne av norsk musikkliv ga seg uttrykk gjennom mange kronikker og innlegg i dagspressen. Han var gift med Solveig, og sammen hadde de to sønner. De beholdt en nær kontakt med Lillehammer og musikkmiljøet der, og hadde hytte på Nordseter. 

Hindarkvartetten ble Norges mest kjente strykekvartett i sin tid, med mange konserter i inn- og utland og i radio. De første konsertene ble som nevnt holdt på Lillehammer, med Arvid Fladmoe som primarius. I Bergen fra 1945 etablerte de Brodal-Hindarkvartetten med Jon Brodal som primarius. Her lærte de kvartettspill av ingen ringere enn den ungarske fiolinisten István Ipolyi, som hadde spilt i Budapestkvartetten og som var bosatt i Bergen. Ipolyi sørget også for at interessen ble vekket for Bela Bartóks seks strykekvartetter. Johs. og Levi Hindar forble medlemmer gjennom hele Hindarkvartettens levetid, til 1980. Det var ellers utskiftninger, med flere av de senere medlemmene hentet fra Oslo-filharmonien. I Oslo ble Jon Brodal avløst av Arvid Fladmoe på 1. fiolin 1950–1958, og siden kom Bjarne Larsen 1958–1960 og Leif Jørgensen 1960–1980. Peter Hindar valgte å slutte, og ble avløst av Arne Monn-Iversen 1959–1960, og siden kom Bjarne Fiskum 1960–1964 og Trond Øyen 1964–1980. Hindarkvartetten fikk Spellemannprisen i 1973 og Griegprisen i 1977. 

Brødrene het opprinnelig Hansen. Etternavnet Hindar er utledet fra morens familie, nærmere bestemt embetsmannsslekten Hind med røtter i Danmark. Dette navnet kunne de ikke benytte, men de fikk godkjent varianten Hindar som kanskje kan sies å antyde Hind i genitivs form. Deres overgang til dette unike navnet ble godkjent av myndighetene i 1944, i det brødrene var i ferd med å etablere sin strykekvartett. Slik fikk både brødrene og Hindarkvartetten sitt klingende unike navn.