Finn Grüner-Hegge

Finn Grüner-Hegge var ansatt som 1. fiolinist i Oslo-filharmonien fra 1925 til 1962. Han var sønn av bankmannen Christian Thorberg Grüner Hegge og hans kone Olga, født Christensen. De hadde fire sønner, hvorav den yngste var dirigenten Odd Grüner-Hegge. 

Fiolinisten Finn og pianisten Odd opptrådte sammen fra ung alder. Den 11. mars 1917 uroppførte de Odds fiolinsonate. Den 9. april 1919 medvirket Finn ved Odds komposisjonsaften i Gamle Logen. Her uroppførte de Odds klavertrio, hans mest ambisiøse verk, med danske Paulus Bache på cello. 

Den 10. september 1924 medvirket Finn ved en klaver- og kammermusikkaften i Universitetets aula med musikk av Christian Sinding. Også denne var organisert av Odd. På programmet stod fiolinsonaten op. 27 med Herman van der Vegt og Odd Grüner-Hegge, klaversonaten op. 91 med Odd Grüner-Hegge, sanger ved Elisabeth Munthe-Kaas akkompagnert av Odd Grüner-Hegge og klaverkvintetten op. 5 med Odd Grüner-Hegge, Herman van der Vegt, Finn Grüner-Hegge, bratsjisten Hugo Kramm og cellisten Karl Grosch. 

Finn Grüner-Hegge var interessert i litteratur, og en stor beundrer av Hans E. Kinck. Han bearbeidet Kincks skuespill Driftekaren til en oppsetning på Nationaltheatret som fikk premiere 10. mars 1939. Alfred Maurstad spilte driftekaren Vraal. Ludvig Irgens-Jensen, som tilhørte Finn og Odds vennekrets, skrev scenemusikk. Odd, som på denne tiden var musikksjef på Nationaltheatret, var dirigent for forestillingene.

Finn Grüner-Hegge spilte i Oslo-filharmonien i 37 år. Han døde brått av hjertesvikt i 1962, 67 år gammel, mens han stadig var ansatt i orkesteret.