Musikeren Albert Riefling

I Nordstrands Blad 30. mars 1946 kunne man lese: «En gammel kjent og kjær Bekkelagsmann, musiker Albert Riefling, Pareliusveien, døde mandag 20. mars. Han ble 78 år gammel. Albert Riefling har vært usedvanlig virksom i hovedstadens musikkliv gjennom mange decennier. Han hadde en meget solid utdannelse fra konservatoriet i Leipzig, med fagott som hovedinstrument, men han var en like dyktig pianist og organist og hadde således som bierverv organiststillingen i Den Katolske Kirke gjennom 30 år.»

Foranledningen til hans musikerliv i Norge

Siste halvdel av 1800-tallet var begivenhetsrike år i Kristiania, ikke minst på det kulturelle området. Våre kjente kunstnere kom på banen. Johan Svendsen dirigerte sine egne verker i Brødrene Hals’ konsertlokale, og Christiania Theater på Bankplassen var et populært møtested for byens befolkning. Fra tid til annen ble det holdt konserter, men det var ofte behov for flere dyktige musikere enn de som allerede fantes her. Det ble bestemt at byen måtte ha et fast orkester!

Dermed reiste da, sommeren 1890, dirigenten og komponisten Iver Holter (fra 1886 leder for Musikforeningen i Kristiania) til musikkonservatoriet i Leipzig for å høre på og velge ut noen avgangselever som kunne tilbys musikerjobb i Norge. Han valgte ut tre unge studenter. Det var oboisten Rudolf Siegesmund, cellisten Nagel og fagottisten Albert Riefling. De kom! Det skulle vise seg at Holter hadde gjort et lykkelig valg.

Utdannelsen ved «Königliche Konservatorium der Musik zu Leipzig» hadde vært grundig og allsidig, og Riefling, som egentlig hadde fagott som hovedfag, behersket også klaver, orgel, fiolin og kunne også overta dirigentpinnen hvis det trengtes. Hans evne til prima vista-spill skal ha vært «nær legendarisk». Det het seg, ettersom årene gikk, blant musikere og sangere som hadde fått hjelp av ham at «hvis gamle Riefling har gjennomgått oppgaven med deg, så går det nok bra!»

Ankomst til Norge

22-åringen Heinrich Theodor Albert Riefling fra Northeim i Tyskland ble straks ansatt som 1. fagottist i orkesteret på Christiania Theater på Bankplassen. Det skulle snart vise seg at hans allsidige utdannelse skulle komme til nytte på mange områder i hans nye hjemland. Som flere av datidens musikere kom også han til å vanke i hjemmet til den meget avholdte lærer ved Grønland Skole (og også forsanger ved Grønland Kirke) Østen Olsen Rollag og hans kone. Husets datter, Ingeborg Louise, skulle få pianoundervisning av den unge musikeren. Pianotimer ble det, og i 1892 bryllup og ekteskap mellom lærer og elev. Norsk statsborgerskap ble innvilget i 1897.

Fra Gamlebyen til Bekkelagshøgda

Albert og Ingeborgs bosted de første årene var en leilighet i Oslogate 35. Der fikk de en liten sønn som døde i ettårsalderen. Siden Ingeborg fikk påvist et snev av tuberkulose, ble de rådet til å ikke få flere barn og også å finne et sunnere sted å bo enn i den støvete Gamlebyen, helst «på Ekebergåsen hvor luften var frisk og ren». De fikk likevel to gutter til i Gamlebyen, Bruno i 1895 og

Reimar i 1898, før de ble i stand til å bosette seg på «Granholt», Bekkelagshøgda, ca. 1902-03, den gang regnet som «langt ute på landet». For å komme til byen, måtte man gå Kongsveien eller de bratte bakkene ned til Bækkelaget Station, som den gang enda fantes.

Livet på Bekkelagshøgda

I huset på «Granholt» var det hverken strøm eller vann de første årene. Derimot var det en brønn med visstnok helsebringende vann, som den yngste sønnen Robert husket smaken på hele sitt liv. På Granholt fikk Albert og Ingeborg tre barn til, Rolleif i 1905, Marcella i 1906 og Robert i 1911. Barna hørte mye musikk hjemme. De begynte etter hvert å spille, først hos lokale spillelærerinner, så hos Nils Larsen, byens kjente klaverpedagog.

Datteren fikk en fløyte av sin far og fikk litt opplæring i «Guttemusikken» på skolen, for 25 øre gangen. (Mange år senere skulle hun bli elev av «Orchesterschule der Sächsischen Staatskapelle Dresden»). Navnet Marcella fikk hun etter en av den tids store sangerinner, Madame Marcella Semmerich, som faren akkurat holdt på å akkompagnere i den tiden hun ble født. Moren Ingeborg var meget kunstinteressert og glad i teater og musikk, og hun malte også litt. Det ble det lite tid til, for på den store eiendommen var det alltid mye å gjøre, både ute og inne.

Christiania Theater

Foruten orkestertjeneste på teatret, fikk Riefling snart en rekke oppdrag av folk som skulle ha hjelp til et eller annet. Det var sangere som «i en fart må lære mig Hollenderens parti», gjennomgå «Carmen», innstudere roller osv., og musikere som skulle akkompagneres og noter som skulle arrangeres. Av og til måtte dirigentpinnen overtas. For eksempel måtte han på kort varsel overta ledelsen av Hilding Rosenbergs «Marionetterne». Det var regnet som et meget vanskelig stykke.

Og så var det utekonsertene på St. Hanshaugen i 1901, med klassisk program, ofte med solister fra orkestret. Entre 10 øre. Bare i august ble det holdt åtte konserter der. Oppgavene var hele tiden mange og forskjellige. Sangerinner som Gina Oselio, Kaja Eide Norena og Olefine Moe fikk hjelp av Riefling hvis det trengtes. Og fiolinisten Leif Halvorsen skrev på et takkebrev: «Til Norgesmesteren i Klaviaturing med Tak for» osv., andre: «De maa hjelpe mig denne gangen ogsaa! De ved, for mig er De uundværlig! Deres …»

Avskjed med Christiania Theater

Ettersom årene gikk, fant man ut at det lille teatret på Bankplassen ble for lite og gammeldags for byens økende befolkning. Et nytt teater ble planlagt, og etter en tiårs byggeperiode sto det ferdig, i 1899, Nationaltheatret i Studenterlunden! Skuespillere og musikere skulle overføres dit fra det gamle teatret, og Bjørn Bjørnson skulle være teatersjef og Johan Halvorsen første-kapellmester.

Dagen kom da den siste forestilling skulle gå av stabelen i det gamle teater, dette var 15. juni 1899. Salen var fylt til siste plass, men den vanlige feststemningen var byttet ut med vemod og sorg. Denne aftenen spilte orkestret blant annet «Oberon»-ouverturen av Weber og «March» fra «Tannhäuser». Til slutt kom skuespillerinnen Johanne Dybwad frem på scenen og leste med stor innlevelse epilogen «Et sidste Ord» mens det var dødsstille i salen. Så var det hele over, de siste lys ble slukket, og det lille teater på Bankplassen lukket sine dører for godt. Albert Riefling og hans venner fra Leipzig-konservatoriet skulle nå få et nytt arbeidssted!

Åpningen av Nationaltheatret

Første september 1899 skulle den høytidelige åpning finne sted. Det veltrimmede orkester fra Bankplassen hadde funnet sine plasser i orkestergraven på sitt nye arbeidssted, og Johan Halvorsen sto klar på dirigentpulten. I god tid før kl. 19 kom en lang rekke vogner med festkledde mennesker gjennom inngangsportalen foran teatret: ambassadører, teatersjefer, regjeringsrepresentanter, kunstnere fra inn- og utland, herrene i galla, mange overstrødd med ordener.

Da herrene Bjørnson og Ibsen kom inn og tok plass på balkong, reiste salen seg og hyllet dem, og orkestret fulgte opp med en fanfare. Da kong Oscar kom, riktignok 20 minutter for sent, reddet orkestret situasjonen og satte i med Halvorsens «Festouverture», og maken til orkester hadde byen aldri hørt!

Nationaltheatret

Orkestret på Nationaltheatret med sin 44-manns besetning kom til å spille en stor rolle i byens musikkliv. Operaoppførelser slo godt an, og også «nyere» musikk som (R.) Strauss, Sibelius, Dvořák og Debussy. Mange operagjengere mintes for en del år siden med vemod de glimrende operaforestillinger under Johan Halvorsens ledelse. Han fikk i Albert Riefling en viktig støttespiller som kunne stille opp og hjelpe med de forskjelligste oppgaver. Det ble sagt at Riefling var «Halvorsens høyre hånd».

Organist i St. Olavs Kirke

Mens Riefling var travelt opptatt med orkestertjeneste og mange andre oppdrag, ble det kjent at Den Katolske Kirke trengte en ny organist. Siden utdannelsen i Leipzig også hadde omfattet orgelspill, ble han tilbudt stillingen og ble ansatt i 1904. Riefling var ikke katolikk, men man mente «det var bedre med en god organist enn en god katolikk!» Dette ble begynnelsen på et 30 års virke i katolikkenes domkirke i Akersveien.

Kontrakten var etter nåtidens målestokk ganske urimelig omfattende! Det kunne være strabasiøst å komme til byen til grytidlige frohmesser når det ennå ikke gikk noen Ekeberg-bane. Han fikk da også tilbud om å komme innom prestegården når han kom gjennomvåt og trett etter «den weiten Weg von Bækkelaget zur Stadt» og hvile seg før dagens gjerning i kirken.

Oppgavene i kirken omfattet også begravelser og vielser og plikt til å møte opp til sangprøver med vanskelig musikk! I 1929 feiret St. Olavs menighet Albert Rieflings 25-års jubileum. Menighet og korsangere uttrykte de varmeste ønsker om å få beholde «sin pliktoppfyllende, interesserte organist i mange år ennu». Men i 1934, etter 30 års virke, måtte han likevel fratre sin stilling, helsen hadde begynt å svikte. Det sto i avisene at det ville bli et stort savn som vanskelig kunne erstattes. Han hadde «gledet den katolske menighet søndag etter søndag med sitt herlige spill»!

Filharmonisk Selskaps orkester

I 1919 skulle Filharmonien i Oslo dannes. Musikerne fra Nationaltheatret ble engasjert, Riefling ble 1. fagottist i det nye orkestret. Johan Halvorsen var en av dirigentene. Men etter vel ett år ønsket han å gå tilbake til teatret igjen, og 15 av musikerne fulgte med, deriblant Riefling som alltid hadde følt en stor lojalitet overfor Halvorsen.

Det lille orkestret som nå var knyttet til teatret igjen, hadde mange og varierte oppgaver, turneer land og strand rundt. Helt fra Trollfjorden skrev Riefling et kort hjem til datteren og spurte om hun var frisk igjen og på skolen og om jordbærene i hagen snart var modne.

I fagottgruppen i Filharmonien hadde det kommet en utenlandsk fagottist, Lady Putna, og både han og konen og også oboisten Siegesmund var av og til på besøk på «Granholt». Siegesmunds sønn, også oboist, husket alltid med glede de hyggelige besøkene på Bekkelaget.

Nationaltheatrets orkester hadde opplevd å spille under Johan Svendsen og også under Grieg. Svendsen fikk, som bekjent, et tilbud om kapellmesterstilling i København som han ikke kunne si nei til. Men han ga Riefling et «stående tilbud» om å komme etter, det var akkurat en sånn fagottist han hadde ønsket seg i sitt orkester, sa han. Men Riefling ble i Norge.

Mye senere, i 1940, spurte Pauline Hall i et intervju noen musikere om hva de hadde syntes om å spille under Svendsen. Riefling svarte: «At han aldri tok sikte på effekt (…) Det var det med Svendsen at han snakket så forferdelig lite når han prøvde. (…) Han behøvde ikke snakke, for hendene hans sa alt!» Og om kvaliteten på dette orkestret skrev Grieg engang til sine danske venner: «Vi har her ved Nationaltheatret et saa fortræffelig orkester med en saa glimrende diciplin at det er den rene fryd at indstudere med det. Det forstaar alle intensioner indtil de sagteste vink!»

Hjemme på Bekkelaget var det til stadighet mye musikk. Robert, den yngste sønnen, ble ofte bedt om å «renne opp til Holtet» og møte en som kom med trikken og skulle ha time med hans far, og så følge opp igjen når timen var slutt. Barna spilte selv også, bare den eldste, Bruno, ble ikke musiker. Han ble «språkmann», lærte seg mange språk og ble en stor forkjemper for esperanto. Han ble, bare 23 år gammel, rammet av spanskesyken og døde av lungebetennelse etter denne, dagen før lille juleaften, i 1918. Det sier noe om Riefling at han likefullt møtte til prøve på teatret neste dag, hvortil Johan Halvorsen skrev et rørende brev og berømmet hans «pligtfølelse og mandighet ved å stille opp på den lange og trættende operaprøve!»

Fem år etter ble familien igjen rammet av en tragedie: Den 18-årige sønnen, Rolleif, ble syk og døde av leukemi i løpet av 14 dager. Da skulle barna ha spilt på en elevkonsert hos Nils Larsen, Rolleif: Sindingkonserten, Marcella: Saint-Saens og Robert (som da var 12 år): Mozart. Konserten ble avlyst. Fiolinisten Leif Halvorsen skrev i kondolansebrevet: «Alle musikkmennesker fulgte jo med glæde denne enestaaende begavelse som på en saa strålende maate gjorde sin første indsats i norsk musikliv, og saa skulde vi miste ham, ham som vi holdt saa meget av». Rolleif etterlot seg også mange malerier.

Den yngste sønnen, Robert, hadde fått undervisning av Nils Larsen i noen år, og i 1925 var tiden inne til debutkonsert for 13-åringen. Den gikk av stabelen med stor suksess i Logen, til og med med kongelig publikum. Debutanten var iført datidens festantrekk, matrosdress! Han uttalte mange år senere i et intervju: «Først i voksen alder har jeg forstått hva det har kostet mine foreldre av spinking og sparing å gi oss barn den start i livet som vi alle fikk. Vi fikk i ung alder anledning til studieopphold i utlandet. Det har ikke alltid vært lett å få endene til å møtes hjemme hos mine foreldre.»

I siste del av 1930-årene begynte Albert Rieflings helse å svikte. Under krigen kunne han få slaganfall og falle og slå seg. Han måtte slutte på Nationaltheatret omtrent samtidig som han fratrådte i St. Olavs kirke. Han opplevde også under krigen at tyskerne kom og arresterte Robert som etter ublide forhør endte på Grini, hvor han var i mange lange måneder før han slapp fri igjen.

I mars 1946 ble Riefling påtakelig redusert, måtte hvile ofte og husket ikke alltid å snakke norsk. Engang sa han likevel: «Hils den lille pike» (barnebarnet som ikke var hjemme). 17. mars prøvde han å spille litt på flyglet i stuen, men måtte legge seg igjen. Doktoren sa flere ganger: «Det er hjertet som svikter». 20. mars døde han stille hjemme på Granholt.

Så strømmet kondolansene inn, f.eks. fra organisten Arild Sandvold, hans gode venn, som bodde ikke langt unna. Han skrev: «Fra min første tid her på Bekkelagshøgda og ut gjennom årene har jeg så mange og gode og lyse minner om det stillfarende, fine mennesket Albert Riefling. Deres hengivne Arild Sandvold.»

Og pianistinnen Hildur Andersen skrev: «Jeg må få lov å gi uttrykk for min deltakelse, osv. Han står for mig som en ypperlig musiker, helt sjelden i sin viden og kunnen, alltid den troeste tjener for den kunst han har valgt til sin. Og til dette store vil jeg nevne det skjønneste: hans stille, beskjedne vesen og ferd. Sånn minnes jeg ham i ærbødig takk!»

Mange er de musikere som i sin tid mintes besøkene på «Granholt» med takknemlighet og glede, den gjestfrie atmosfæren og den hjelpen de fikk i flere tiår av Ingeborg og Albert Riefling.

I bisettelsen ble det spilt den langsomme satsen fra Beethovens 7. symfoni, allegretto, og til slutt i seremonien «Andante Funebre» av Johan Svendsen. Strykere fra Nationaltheatrets orkester spilte.

Musikken har gått i arv hos Rieflings etterkommere: Tre sønner ble pianister (den ene døde 18 år gammel), datteren ble i tillegg fløytist. Av neste ledd ble den ene klarinettist, den andre organist, og av deres barn spiller den ene fiolin, den andre cello, og av tippoldebarna: den ene cello, den andre fiolin og kontrabass.