Intervju med orkestrets første konsertmester Richard Burgin

RICHARD BURGIN

Intervju gjort 15. juni 1979 i Sarasota, Florida, av Frøydis Ree Wekre.

Richard Burgin var Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsertmester 1919-1920. Oslo-filharmoniens alternerende solohornist Frøydis Ree Wekre (se egen omtale under orkestrets musikere) møtte ham tilfeldigvis ved en musikkfestival i Sarasota i Florida i juni 1979. Burgin var da 86 år og hadde virket som professor i fiolin ved Florida State University i Tallahassee 1962-1972.

Han var 1920-1962 konsertmester i Boston Symfoniorkester. I tillegg var han orkesterets assisterende dirigent 1934-1966. Wekre fikk i stand et intervju 15. juni 1979 som ble lydfestet. Her følger referat av samtalen de to hadde, oversatt fra engelsk. Opptaket er nå overført fra kassett til CD og befinner seg i OFO’s arkiv.

FRW: Richard Burgin, fortell om din barndom og tidlige musikalske trening!

RB: Jeg startet med fiolintimer i Warszawa seks år gammel. Så ble jeg sendt til Berlin da jeg var elleve år, fordi Joseph Joachim hadde uttrykt interesse for meg og mitt spill. På den tiden var Joachim 70 år gammel og underviste ikke så mye. Han arrangerte det slik at jeg tok timer med hans assistent, og så hørte han selv på meg cirka annenhver uke. Ikke bare underviste han meg i fiolinspill, men han lærte meg også å spille kort!

Jeg ble der i to år, hadde nok litt hjemlengsel av og til, men mine foreldre hadde sørget for at jeg hadde det bra på alle måter. Det var urolige tider i Russland og Polen; den første revolusjonen skjedde i 1905. Min far fant ut at han ville emigrere til USA, og han tok med meg. Min mor måtte bli igjen i Polen, for de hadde ikke anledning til å bringe hele familien over. Vi ble i USA i halvannet år.

Min far, som var «interior decorator», klarte ikke å tilpasse seg livet i USA. Han visste heller ikke hva han skulle gjøre med meg og min musikkutdannelse. Allerede tidligere hadde jeg fått en sjanse til å spille for den kjente fiolinpedagogen Leopold Auer. Han uttrykte interesse for meg og mitt spill og foreslo at jeg kunne studere med ham i Petrograd (senere St. Petersburg). Det ble ikke noe av da; kanskje syntes min far at Berlin og Joachim var mer prestisjefullt. Nå, flere år senere, tok far kontakt med Auer, som akkurat da var gjestelærer i London. I svarbrevet skrev Auer at han husket sønnen godt: «Hvis han ikke spiller dårligere nå enn han gjorde tidligere, så er jeg interessert. Kom til London!»

Vi tok båt, stoppet i London og jeg spilte for Auer. Han ble interessert nok til at jeg fikk studere med ham i fire år ved konservatoriet i Petrograd.

Min første orkesterjobb var ved Helsingfors byorkester. Det ble min åpning til de skandinaviske landene. Første verdenskrig hadde nettopp startet. Schnéevoigt var dirigent både i Helsingfors og i Riga, og Auer hadde anbefalt ham å ansette meg som konsertmester. Jeg ble i Finland i to år. Så ble Schnéevoigt dirigent også for Konsertforeningen i Stockholm (nåværende Kungliga Filharmoniska Orkestern), og han tok meg med seg. Det var en fin tid. I min kontrakt hadde jeg fått innvilget to ukers fri årlig for å kunne gjøre soloturnéer rundt i landet; jeg konserterte i alle småbyer.

Så kom det til en situasjon hvor Schnéevoigt nektet meg å få fri i disse to ukene. Han kalte det force majeur og ville ikke la meg reise på den planlagte turnéen. Jeg klaget, jeg var sta, dette var jo avtalen, og til slutt ville jeg si opp. En annen faktor var at min gasje ikke var korrekt i forhold til min stilling. Schnéevoigt var kynisk og sa at jeg hadde jo ingen andre steder å være. Med russisk pass var det ikke lett å få visum til å reise.

Så skjedde det vidunderlige at mine kolleger i orkesteret sendte en petisjon for å støtte meg. De forlangte at jeg skulle bli hos dem. I dette orkesteret hadde musikerne mye makt, og de var sterke. For eksempel, det var bot for å komme for sent til prøven, og den straffen ble håndhevet også for dirigenter!

I mellomtiden var det store planer på gang i Oslo [Kristiania] for å starte et ordentlig symfoniorkester. Jeg hadde vært i Kristiania hvert år for å holde solokonsert. Nå hadde noen der hørt rykter om at jeg ville forlate Stockholm. Det kom en forespørsel på telefon, og jeg spurte hvem som skulle bli deres dirigent. Antakelig Schnéevoigt, var svaret. Jeg sa da at han sikkert ikke ville ha meg som konsertmester, men det viste seg at Schneevoigt var positiv. Jeg sa også at jeg ikke ville akseptere den samme gasjen som jeg hadde i Stockholm. Det var heller ikke noe problem. Jeg ble tilbudt kr. 10 000, en fin økning fra 6000, som var min svenske gasje.

De norske som jeg forhandlet med var vidunderlige, og jeg tenkte at jeg nok ville være lykkeligere der enn i Stockholm, selv om det var samme dirigent. Schnéevoigt var en god dirigent, men han hadde ikke særlig mye musikalsk fantasi. Til slutt ble vi faktisk skuls, ettersom det var han som senere anbefalte meg til Pierre Monteux.

FRW: Minner fra orkesteret i den første tiden?

RB: Mine minner fra Norge og min tid der er herlige. Jeg husker for eksempel godt Ignaz Neumark; han var assistentdirigent. Av en eller annen grunn ble han ikke værende.

Ellers var akkurat første verdenskrig over, og økonomien var blitt dårligere. Norge hadde tjent bra på handel under krigen. Nå ble det nesten en liten depresjon, slutt på champagne til frokost! Bystyret i Oslo ville trekke tilbake sin støtte til orkesteret. Til slutt ble det enighet om at støtten skulle fortsette, på betingelse av at det ble holdt en serie med konserter bare for fabrikkarbeidere i Folkets hus. Det skulle koste 25 øre for hver tilhører. Vi musikere var glade for denne løsningen.

På våren kom Arthur Nikisch i to-tre uker, og han dirigerte et par av disse konsertene. Senere kom Richard Strauss. Det imponerte meg veldig at disse publikummerne var så ærbødige og seriøse. Konsertene fant sted uten forstyrrelser, og på slutten kunne det gå 10-15 sekunder før applausen startet. Det føltes nesten som i kirken. For musikerne er jo det viktigste å spille for folk, uansett hvem de er eller hva de vet – eller ikke vet – om musikk. Forfattere skriver ikke for forfattere, malere kjøper ikke malerier av andre. Musikere går ikke på konsert for å høre på musikk, de går for å høre på hvordan kollegene spiller… Jeg har ofte opplevd at publikummere kan komme etter en konsert og si at de ikke har greie på musikk, men dere spilte vidunderlig!

En dag fikk jeg brev fra Schneévoigt – han gjestedirigerte ved kurstedet Scheveningen i Holland. Pierre Monteux var også der, og han lette etter konsertmester til sitt orkester i Boston. Selv om Schnéevoigt mislikte å se meg dra, skrev han, så innså han at dette kunne være en flott sjanse for meg, ung og ambisiøs som jeg var. Derfor hadde han anbefalt meg: «Dra til Paris og spill for Monteux!»

I Paris spilte jeg for Monteux i halvannen time. Min engelsk var veldig dårlig på den tiden, og Monteuxs engelsk var enda verre. Men vi kommuniserte fint allikevel. Jeg advarte ham og fortalte at jeg ikke var særlig familiær med moderne musikk. Riktignok hadde jeg spilt fiolinkonsert av Stenhammar i Stockholm, men selv om Stenhammer var levende til stede, så var det jo ikke akkurat «contemporary» musikk. Monteux var avslappet og sa at han heller ikke visste hva som kom til å bli komponert i fremtiden.

Det hele gikk såpass bra at jeg dagen etter måtte reise til London – hvor orkesterets agent oppholdt seg – for å undertegne kontrakten. Jeg husker det var mye styr for å få visum på så kort varsel. Mitt russiske pass var ikke det letteste å reise med. Det virket mistenkelig at jeg ville forlate Paris etter bare én dag. Kontrakten ble i alle fall undertegnet til slutt, i London.

Jeg kom tilbake til Norge mange år senere. I 1949 dro jeg og min unge hustru, Ruth Posselt, på turné til Finland, Norge og Polen. Vi ga konserter og gjorde radioopptak. Hun er også fiolinist; vi møttes i USA.

I Boston hadde jeg en fin tid som konsertmester i 42 år. I tillegg ble jeg brukt ganske mye som assisterende dirigent. I 1962 pensjonerte jeg meg og flyttet til Florida, hvor jeg hadde fått tilbud om å undervise fiolin ved State University of Florida i Tallahasse. Man kan alltid undervise lenger enn man kan spille!

Orkesteret insisterte imidlertid på at jeg måtte fortsette litt til som assisterende dirigent, når behovet meldte seg. Jeg hadde hatt den funksjonen lenge, under tidligere dirigenter som blant annet Sergej Koussevitzky og Charles Munch. Daværende sjefsdirigent Erich Leinsdorf kunne være noe ustabil. Plutselig følte han seg uvel, og da måtte jeg hoppe på et fly og overta. En gang måtte jeg dirigere Nielsens 6. Symfoni rett på konsert. Det var ikke lett! Heldigvis hadde jeg veldig god støtte blant orkestermusikerne. Joseph Silverstein var nå blitt konsertmester. Innhoppdirigentkontrakten sluttet i 1966.

FRW: Favorittmusikk?

RB: Jeg liker kammermusikk. Og jeg liker musikken til Mahler, særlig symfoni nr. 4 – du vet, ingen tromboner – det er virkelig kammermusikk!

FRW: Har du noen gode råd for å holde seg så vital og entusiastisk for musikk som du er?

RB: Nei, jeg har ingen råd å gi. Det er individuelt om man klarer å holde seg mentalt sunn. Jeg er heldig som har en medfødt entusiasme i blodet. Skjønt, jeg har truffet musikere med tendens til å være kyniske. Det kan begynne med tåpelige eller nedlatende vitser. Et snev av kynisme kan føre til at man blir tidligere trett av det hele. Jeg har vært heldig i så måte.