Filharmonien i et tiår

Så kom dagen jeg hadde sett frem til lenge. Jeg fikk ansettelse i Filharmonisk selskaps orkester, som det het den gangen. Fra februar 1961 var jeg i fast stilling, men også nå ble Store studio et av arbeidsstedene.

Det var egentlig greit at overgangen ikke ble større, for det ville ha vært vemodig å si et endelig adjø til Kringkastingshuset.

Den dagen jeg tiltrådte fant prøven sted i Store studio, og bratsjisten Petter Lutnæs, som da skulle forlate orkesteret, møtte opp for å ønske meg velkommen som sin etterfølger. Tryslingen tok ordet før kapellmester Odd Grüner-Hegge hevet taktstokken, og han sa: ”Jeg ønsker deg lykke til her, Sven. Det er her du vil møte de mest inspirerende impulser ute fra den store verden!”

Munchs veggmalerier i Universitetets Aula gjenspeiler Norge, fremkaller historie, stemmer sinnet, og inspirerer til kunstnerisk utfoldelse. Griegs toner glir naturlig inn i symbolikken som dominerer i bakgrunnen og på sideveggene, og i mange år fremover skulle jeg nå få glede av å spille her.

Filharmonisk Selskaps Orkester ble grunnlagt i 1919, og omkring 1970 ble navnet endret til Oslo Filharmoniske Orkester, eller kort og godt til Oslofilharmonien. Orkesteret telte drøyt sytti musikere på 60-tallet, men økende kvalitet og størrelse bar bud om en lovende fremtid. Et eksempel på bemanningsøkningen er at antallet bratsjister har øket fra åtte den gangen, til fjorten nå - eller enda mer utrolig: Andelen av kvinner har siden i 1961 steget fra fire til om lag femti!

Aulaen var Filharmoniens faste konsertarena i mange år, men de kontraktmessige avtaler med NRK var en av årsakene til at orkesteret spilte nesten like ofte i Store studio. Transport og flytting forekom ofte, noen ganger satt vi i lokaler som verken het Aulaen eller Store studio, og stemningen svingte mellom forvirring, irritasjon og latter.

Til abonnementskonsertene var vi derimot sikker på at adressen var Aulaen. I tillegg produserte kringkastingen mange konserter i egen regi, men vanligvis holdt vi da til på Marienlyst.

Foreningen Ny musikk disponerte også Filharmonien i to uker hver sesong, og konsertene foregikk i Aulaen. Jeg kan ikke unnlate å nevne at disse ukene fortonte seg tunge. Holdningen til nyere musikk har imidlertid forandret seg til det positive, dessuten var det riktig å innføre spredning av nye verker til andre konserter. Ultimafestivalen som nå holdes hver høst formidler også nyere musikk, men rammen synes å være videre enn på konsertene i 60-årene.

Jeg var også med i kammerorkesteret Ernst Glaser opprettet, og det holdt konserter både i Filharmoniens regi, og som konserter utenfor selskapets ramme.

Debatten om konserthussaken vendte alltid tilbake, og i 1967 gjorde orkester-medlemmene et så originalt fremstøt som å marsjere fra Aulaen til konserthusets tomt - med trillebårer, og iført konsertantrekk.

Heller ikke på utenlandsturer unngikk vi de pinlige spørsmålene om konserthuset, og Øivin Fjeldstad pleide å svare: ”Vi driver og bygger!” Odd Grüner-Hegge var i 1961 fremdeles vår kunstneriske leder, men allerede da var han konstituert operasjef, etter Kirsten Flagstad.

Filharmonien var sjelden på turneer de første tyve årene etter krigen, og konserten i Kongsberg kirke i februar 1961 traff til å bli den første jeg var med på. Opplevelsen av kanskje størst for meg som var ny, og den ble ikke mindre av at jeg kom Inn i den største bergmannskirken, større enn søsteren på Røros. Konserten var også markering av Odd Grüner-Hegges avskjed som kunstnerisk leder. Han hadde innehatt stillingen i mer enn tretti år, var internasjonalt anerkjent, og den sympatiske og uhøytidelige leder ble mest savnet for tolkinger av store romantiske verker, som symfoniene av Tsjaikovskij, Brahms og Sibelius. ”Han malte dem med bred pensel” - det sitatet gikk igjen i anmeldelsene. ”Hvorfor har du partituret foran deg når du ikke ser en eneste note”? Det spurte jeg ham om en gang. Grüner- Hegge var stor og kraftig, han svettet mye, og brillene dugget. Spørsmålet mitt lo han av, og han la til: ”Du vet jeg føler meg tryggere da”. Jeg så ikke at han selv tørket duggen av brillene, men de ble borte for ham. Han beskyldte alltid Ernst Glaser for å ha tatt dem...

Grüner-Hegge var pianist, og han hadde stor erfaring i instrumentering. Det fortalte komponisten Ludvig Irgens Jensen meg, og han siktet til de gode råd han hadde fått.

I 1962 ansatte Filharmonisk Selskap ny kunstnerisk ledelse, og vi fikk to faste dirigenter, Øivin Fjeldstad og Herbert Blomstedt. Oppslutningen om konsertene var økende, og i stor grad skyldtes det de nye lederne. Dessuten, foreningen Filharmonisk Selskaps Venner ga selskapet en gave på 270.000 kroner i anledning sitt 10-årsjubileum, og mulighetene til å engasjere flere berømte solister og dirigenter øket. Blant disse var Eugene Ormandy, Rafael Kubelik, Pierre Monteux, Artur Rubinstein, Solomon, Van Cliburn, Yehudi Menuhin, Isaac Stern, Zino Francescatti, David og Igor Oistrach, Elisabeth Schwarzkoph, Irmgard Seefried og flere.

Øivin Fjeldstad startet sin karriere som fiolinist i Filharmonien, og senere, mellom 1946 og 1958, var han Kringkastingens faste kapellmester når orkesteret spilte i deres tjeneste. Han var stø og behagelig i væremåten, og han nøt stor respekt. Som dirigent var han dessuten velsignet ryddig, klar og smidig, og solistene følte seg trygge når Fjeldstad sto på dirigentpodiet.

Som partiturleser var han unik. Et eksempel som ble husket lenge var da Paul Hindemith fikk akutt hukommelsestap under en prøve i Aulaen på 1950-tallet, og Fjeldstad ble budsendt fordi han var raskest i partiturlesning. Denne ettermiddagen sprengleste han Pittsburgsymfonien, men Hindemith kom heldigvis til hektene utover dagen, og ledet selv konserten.

Ordningen med to faste kapellmestere ble innført fordi Filharmonien fra da av skulle stille dirigent til mange av Kringkastingens egne konserter.

Den da 35 år gamle Herbert Blomstedt kom til Oslo etter strålende karrierer, og han hadde studert hos Igor Markevitsch og Leonard Bernstein. Ved tiltredelsen var han regnet blant verdens fremste dirigenter. Oppmerksomheten rundt ham var stor alt fra be- gynnelsen, og han ble grenseløst beundret som interpret, for ryddighet og spennende tolkninger. Respekten økte ytterligere når vi oppdaget at han kunne navnet på hver enkelt musiker allerede på første prøven!

I Oslo-filharmoniens årbok for 1962 er vår første Europaturné omtalt. Reisen gikk til Danmark, Nederland og Tyskland. Konsertene ble fordelt mellom Blomstedt og Fjeldstad: » ., et vanvittig slit. Kritikkene var overstrømmende. Vi visste ikke hvor gode vi var før vi leste om det i utenlandske aviser! Bare i Nederland var det visse forbehold, men det hadde sine grunner”, står det i årboken. Når publikum i Amsterdam kanskje var mer forbeholdne, skyldtes det omstendigheter vi ikke hadde herredømme over. Underveis punkterte et busshjul, og forsinkelsen førte til at vi ikke rakk å prøve akustikken før konserten. Tidsnød er en stressfaktor, og musikerne løp ustelt inn på podiet. Herbert Blomstedt ledet konserten, og takket være hans sindige og vennlige vesen, gikk konserten bra.

Under turneen leste vi anmeldelser om vår egenartede musikkultur, om ”the nordic sound”, altså om vår nordlige dialekt, om vår nordiske tolkningsmåte, om fastheten, profileringen og rikheten på konsonanter.

Reisen mellom byene foregikk i busser og tog, men vi fløy til Vest-Berlin, i den flykorridor som var opprettet fra Frankfurt. 12 konserter på 16 dager var på grensen av hva vi maktet, særlig fordi vær- og føreforholdene var besværlige. Rekkefølgen på konsertene er tilfeldig plassert her, men vi spilte i Hamburg, Hameln, Heerlen, Hagen, Bonn, Amsterdam, Haag, Frankfurt, Berlin, Hildesheim, Kiel og København. Programmet varierte, og norsk musikk utgjorde tyngden. Vi spilte Bjarne Brustads symfoni nr. 2, Harald Sæveruds Galdreslåtten, Fartein Valens Kirkegården ved havet, og Johan Svendsens symfoni nr. 2. De utenlandske verkene var Brahms’ første - alternativt fjerde symfoni, Beethovens syvende, og utdrag fra Wagners Tristan og Isolde. Robert Riefling og Aase Nordmo Løvberg var solister.

Vi var spent på å komme til Vest-Berlin i den situasjon byen var - med en mur som delte den i to. Bussene våre stoppet ved Brandenburger Tor, og på eget ansvar gikk noen av oss opp de nysnekrede trappene for å få et blikk inn i Øst-Berlin. Utbombede områder beleiret av soldater med gevær, det var det vi så.

Vi ble invitert til mottagelse i Berlin rådhus, og borgermester Willy Brandt var vert. Under stående plassering rundt bordene fikk jeg øye på kolleger som hadde flokket seg rundt vertinnen, Rut Brandt, og jeg skjønte fort at de måtte være orkesterets hedemarkinger - vertinnen var jo selv derfra. Jeg snek meg dit, presenterte meg for fruen, og jeg spurte om jeg, ”bare” en rørosing, kunne slutte meg til gjengen... Og etter noen sekunder sto Willy Brandt plutselig ved min side. Jeg skvatt litt, men han håndhilste, og vi kom i prat.

Brandt var kjent med at Oslo ikke hadde konserthus, og han ledsaget meg bort til det største vinduet i salen. Derfra pekte han på det nye konserthuset som var under oppførelse, og han fortalte om Herbert von Karajans uventede besøk hjemme hos familien Brandt to år tidligere, medbrakt tegninger og plan for det nye konserthuset. Brandt understreket begeistring for den kontur bygget var i ferd med å få - en fugl som symbolsk slår sine vinger ut med budskap til den store verden.

Rut og Willy Brandt overvar den første av konsertene i Berlin, og de deltok i samværet med orkesteret utover kvelden.

Det gikk tre år før Filharmonien dro på ny turné. Den første gikk til Athens Festspill i 1965, og til den forestående åpningskonserten den 1. juli. Det var få av oss som hadde vært så langt sør i Europa før, og våre digre skosåler satte avtrykk på flyplassens myke asfalt i de 40 varmegradene.

De to første konsertene hadde vi i Herodes Atticus-teateret under Akropolishøyden. Øivind Fjeldstad ledet fremføringen av Beethovens 8. symfoni, dessuten spilte vi i en symfoni av den greske komponisten Manoli Kalomiris. Robert Riefling avsluttet med Griegs klaverkonsert. Jubelen var endeløs, og den neste kvelden dirigerte Herbert Blomstedt. Hans program bestod av Nordheims Canzona per orchestra, Sæveruds Sinfonia Dolorosa, og Carl Nielsen Sinfonia espansiva. I Beethovens andre klaverkonsert var grekeren Rita Bouboulidis solist. I amfiene satt mer enn 5000 mennesker disse kveldene. Den tredje konserten holdt vi 40 mil ute på landet, og da Fjeldstad ledet en av Brahms’ symfonier, spilte vi med buer som ikke lot seg stramme. Fuktigheten tok spensten, hårene var slappe, og strykeklangen der etter. Men vi befant oss i et grustak hvor Moses skulle ha talt en gang, og uansett passet hans sted dårlig for oss.

Under bussturen til Larizza-området måtte vi også be om fellesdusj på flere bensin- stasjoner - rett og slett for å holde ut.

Varmen var en ting, men jordskjelvet i Athen første natten skremte oss mest. Torleiv Nedbergs og min seng klasket sammen i et brak midt på gulvet, men i resepsjonen ble vi roet ned. Skjelvets senter lå i Thessaloniki.

På flyturen hjem ble reisen lagt til en annen korridor grunnet voldsomme tordenvær, og en uannonsert mellomlanding i Malmø skjedde på et så brutalt vis at vi ble livredd. Verst gikk det utover dem som led av flyskrekk, men konjakken bidro til gjenvinnelse av fatningen.

Første delen av året 1966 oppsto utålmodighet fordi det foregikk lønnsforhandlinger. Tiden var inne for omfattende revisjon av våre betingelser, og Staten, NRK, og i noen grad Oslo kommune, var de profesjonelle orkestrenes motpart.

Jeg var orkesterets formann, og utålmodigheten steg fordi lønnsforforhandlingene gikk i langdrag. Resultatet kunne bli et være eller ikke være fordi vi tilhørte en lønnsgruppe som hadde sakket akterut i flere år.

I Filharmoniens jubileumsbok (1919-1994) ble det redegjort for lønnssaken, men det som virkelig utløste det gode resultatet, det er ikke tilstrekkelig forklart.

I jubileumsboken står det at de nye toner i lønnssaken kom fra Stortinget. Det er riktig, men på hvilken måte kom saken dit? Som Filharmoniens orkesterformann var jeg lei av ventingen, og utålmodig tok jeg kontakt med representanten Paul Thyness fra Høyre fordi jeg kjente ham, og jeg visste at han ville være en god talsmann for oss. Kontakten tok jeg uten å orientere Norsk musikerforbund. Thyness sa seg villig til å melde en interpellasjon om orkestrenes lønnsforhold, og vi var spent på hva den ville føre til.

Til interpellasjonen ba jeg flere fra orkesterhold om å komme til Stortinget, intendant Eigil Bech, kapellmester Øivin Fjeldstad og Filharmonisk selskaps styreformann, Kjell Boysen. Jeg ba også Musikerforbundets leder Sigurd Lønset om å komme. Stortingsrepresentant Paul Thyness fremførte interpellasjonen med overbevisende sakkunnskap, og i alt 13 representanter fra forskjellige partier ga i tur og orden full støtte til vår sak.

Etter møtet samlet vi oss på Løvebakken og summerte debatten, kirkeminister Kjell Bondevik sluttet seg også til oss, og det ble uttrykt glede over Stortingets positive holdning.

Signalene fra Stortinget hadde stor virkning på de videre forhandlinger, og resultatet endte da også med at musikerne i Filharmonien, Harmonien, Operaorkesteret, dessuten symfoniorkestrene i Trondheim og i Stavanger, fikk en lønnsforhøyelse på omlag 10.000 kroner pr. år. I tillegg ble det innvilget godtgjørelse til anskaffelse av strenger og annet tilbehør, skattefradrag for pålagt arbeidsantrekk ble også innrømmet.

Jeg er fremdeles stolt over at jeg tok initiativ til interpellasjonen. Musikerforbundets formann Sigurd Lønset takket meg ikke for det, men ga meg i stedet en skarp korreks for at jeg hadde gått til en representant fra Høyre med saken! Fjeldstad, Boysen og flere sto og hørte på hans forbausende ord, og reaksjonen var lett å se. Hadde denne saken fått uheldig utgang, ville Lønsets ord ha vært mer på sin plass.

Lønnsforhøyelsen bedret våre kår, men de fleste fortsatte i forskjellige strøjobber på fritiden. Uten det ville kor, korps, amatørorkestre og individuell undervisning gått i stå. Jeg fortsatte også i slik virksomhet, og i fem år ledet jeg amatørorkesteret på Nesodden, delvis i samarbeid med bygdens blandede kor. Orkesterets repertoar besto av lettere stykker og noen større verker, blant annet Schuberts h-mollsymfoni - Den ufullendte, og Haydns Syv ord på korset, med kor og lokale solister. Vi opptrådte ofte i Follo-området, men holdt også konsert i Fagerborg kirke i Oslo.

I 1966 dro Filharmonien på turne til Nord-Norge. Reisen ble innledet på nattoget over Røros, og fortsatte fra Trondheim på den gamle båten ”Brand VII”. Skuten var i trangeste laget for en reise som omfattet hele kysten til Kirkenes, men det gikk.

Godt humør og gode vitser øket trivselen, men nettene i de små lugarene, to personer på hvert rom, det ville ingen ha godtatt i dag. Men det var rikelig med frisk luft på dekk, og i det fine været satt vi ofte der. Det kom sanning i ordene om at vi måtte ut for å skifte mening.

Første konserten ble holdt i Bodø den 6. juni, og vi avsluttet turneen i Nidarosdomen den 22. De tolv øvrige konsertstedene ble gitt i Narvik, Svolvær, Sortland, Tromsø, Hammerfest, Vardø, Kirkenes, Berlevåg, Honningsvåg, Harstad, Stokmarknes og Meløy. I det strålende sommerværet med sol døgnet rundt opplevde vi Nord-Norge på sitt beste. Ruten var lagt slik opp at anløpene var bestemt til midt på formiddagen, det var skolefri, flaggborger, hornmusikk og taler. Alle steder var stemningen som på en 17. mai. Som orkesterformann hadde jeg trivelige oppgaver som musikernes fremste representant, deriblant å være Blomstedts og Fjeldstads ledsager til konsertstedene i forkant. Forholdene varierte mye, og spørsmålet om å finne nok plass til alle musikerne bød flere steder på problemer.

Tromsø domkirke var et slikt sted. Blomstedt og jeg ble glade når vi oppdaget den rommelige plassen inne i alterringen, men så fikk vi høre at ingen musikere fikk sitte der. Vi forlot kirken i fortvilelse, og på vei tilbake til båten snudde vi for å gjøre et nytt forsøk på å overtale domprosten. Blomstedt siterte fra Bibelen omkring ordene ”harper og basuners klang”, men det overbeviste ham ikke. For å kunne gjennomføre konserten, plasserte vi likevel mange musikere på det forbudte sted. Vi gjorde det på trass, og håpet på at domprosten fortsatt var mest opptatt av sitt proklamerte forbud mot applaus. Dermed spilte vi med fullt orkester i Tromsø domkirke.

I den fullsatte domen brøt applausen løs likevel, altså brydde ingen seg om hans innstendige oppfordring. Om han i hele tatt oppdaget de tyve musikerne som spilte innenfor alterringen, det fikk vi aldri greie på.

Etter konserten i Berlevåg ble vi invitert til Nordkapp-platået for å få et blikk over områdets mest eventyrlige utsiktspunkt. Nærmere midnatt satt vi i busser og drosjer på vei opp, og vi moret oss over å beskue samer i skuterkjøring på bløte myrer - i skvettende gjørme. Det ble det eneste utbytte på turen fordi tåken innfant seg på platået samtidig med vår ankomst. Utsikten over Nordkyn fikk vi aldri se.

I Kirkenes holdt jeg på å forveksle naturen med Rørosvidda. Glisne moer, rabber og småbjørk dominerte, men jeg forvekslet ikke Varangerfjorden med Aursundsjøen. Herbert Blomstedt foreslo en spasertur til grensen mot Sovjetsamveldet, og to svenske musikere, en far og en datter slo følge med oss. Vi gikk over slike lyngrabber gjennom tynn bjørkeskog en drøy mil, og ved grensen ble vi stående i undring når vi så at skogen videre derfra var svart og inntørket. I det fjerne så vi svarte røkskyer i drift, og vi antok at de kom fra fabrikker i Boris Gleb.

Under seilingen til Vardø neste dag slo været om, og en ufyselig lukt blandet seg inn i regnet og den iskalde vinden da vi steg i land. Røken kom fra en sildmjølfabrikk, og kanskje var den medvirkende til den magre vegetasjonen på den skogløse øya. Det eneste tre vi så var en forkommen buske som lenet seg mot Vardøhus festning.

En yngre mann kom inn i salen under prøven, han spurte etter meg, og han var en skolekamerat fra 1944, sønn av en familie som evakuerte til Glåmos. Det gikk et søkk gjennom meg fordi jeg plutselig - som i en drøm - så for meg hans far som skulle kjøpe fisk i butikken på Glåmos samvirkelag. Den langreiste torsken i trekassen på disken luktet forferdelig, og jeg husker at bakeren fra Vardø forlot disken uten å kjøpe noe. Det var altså i 1944, og jeg glemmer det aldri.

Etter konserten i Vardø ble jeg invitert hjem til skolekameraten. Han hadde overtatt familiens gamle tømmerhus - det eneste som fikk stå i fred under bombingen.

Ved avreisen om natten ble også kona hans med til bryggen, men for henne ble det for mye. Hun tok til tårene og sa at det var vanskelig å bli igjen i Vardø når noen reiste sørover. Selv oppfattet hun seg som søring - hun var fra Lofoten!

Noen ganger spiste vi felles middag på ”Brand IV”, der var det trangt, men på et vis fant vi plass ved bordet. Slike stunder måtte bli festlige, og jo lengre nord for polarsirkelen vi kom, jo livligere ble det. En kveld delte jeg ut en sang jeg hadde forfattet på melodien Pål sine høner. Den hadde ti vers, og orkesteret sang unisont for full hals. Det var eneste gangen jeg hørte Filharmonien synge i kor, og her er to av versene:

Kjære kollega, her bør du deg vokte,
husk at du ferdes på eventyrgrunn!
Gå ei alene på tvilsomme tokte,
snart kan hun stå der med rødmusset munn!
Cirkel ”Moral”, den har vi nå bak oss,
pass deg om natten og pass deg for hvalross.
Nordlandets datter har øyne som tindrer,
lys i sitt hår - og så skjønn som en vår.

Fjeldstad og Blomstedt - vær sparsom med prøver,
bruk heller tiden til turer på land!
Pugging og terping, det gjør oss så sløve,
tandre og dovne, og ute av stand,
men vi mestrer på konsert vår rolle,
da skal vår kunst bringes ut, den skal holde!
Samspill av klasse, det skal vi prestere,
”Grekland”” - som her nord, vi gjør hva vi kan!

Turneen ble avsluttet med konsert i Nidarosdomen, og på programmet sto blant mer Brahms’ første symfoni, og Bachs fiolinkonsert i E-dur, med Bjarne Larsen som solist. I dagene før konserten hørte vi fra Trondheim om diskusjoner som spesielt gjaldt fremføring av en Brahms-symfoni i Nidarosdomen. Meningene i slike spørsmål var mer delte for 50 år siden enn i dag, og en av dem som uteble fra konserten, var domorganist Ludvig Nielsen - på grunn av programmets art.

Men turneen til Nord-Norge var vellykket, og Filharmonien ble hyllet for betydelig kultursatsing.

Det gikk to år før orkesteret dro utenlands igjen, og det dreide seg om kortere visitter til åpningen av Kieler Festwoche i juni, og til avslutningen av Aarhus Festuge i september.

I forbindelse med turneer er det nærliggende å nevne podieinspektør Nils Prestø, for da var han enda mer synlig enn under konsertene på hjemmebane.

Uten denne tjenestevillige bergenser, stor og sterk som han var, ville ikke gjennomføringen av konsertene gått like glatt. Han hadde mye å ordne på scenen, og publikum la også godt merke til alle pliktene han utførte. Han plasserte notestativene, la notene møysommelig på riktige pulter, ryddet snublefarlige stolben til side, la dirigentpinnen dit den skulle, skjøv flyglet frem når det skulle brukes, og han overrakte blomster etter konsertenes slutt.

Slik husker jeg Nils Prestø, og han var alltid i et humør som smittet. Når vi kom til konsert i Aulaen sto han i døren, i mørk dress og tversover, og han ønsket hver enkelt velkommen. Lystelig pleide han å si: ”Velkommen - ja glassene står til høyre denne aften”. Med denne væremåten omskapte Prestø det trange og kaotiske oppholdsrommet til en festplass. Noen ganger la vi også merke til at han hadde beroligende knep overfor aktører som viste nervøse trekk. Da tryllet han frem et og annet som fikk smilet frem før døren til scenen gikk opp.

Det var på turneene Prestøs fysiske egenskaper kom aller best til nytte. Hans krefter var enorme, og Vi følte ofte at vi var mer i veien enn til hjelp når vi prøvde å løfte noe sammen med ham.

Det ligger nær å se tilbake på Nils som et flyttebyrå - en kjempe som antagelig kunne ha båret hele Filharmonien på strak arm!

Dirigenter som var nye for oss ble ofte diskutert i første kaffepause. Vi gjorde oss fort opp en foreløpig mening, noen ganger i snareste laget, men som regel stemte analysene. Orkesterpodiet er en trang arbeidsplass, og trivselen kan noen ganger bero på dirigenters væremåte. Iallfall var det i min tid slik at orkesteret lot seg irritere av det minste, og det er lett å ta til ordene om ”musen som veltet lasset”.

I de siste fem årene hadde jeg min plass langt fremme, på den alternerende solobratsjists stol. Fra dette sted er det en drøy armlengdes avstand til mange av dem som har stått på Aulaens podium, og det var noe eget ved å sitte så nær mange av dem som nevnes her: Henryk Szeryng, Endre Wolf, David og Igor Oistrach, Zino Francescatti, Nathan Milstein, Ruggiero Ricci, Ida Haendel, Arthur Grumiaux, Michael Rabin, Camilla Wicks, og Yehudi Menuhin, eller det kunne være Bjarne Larsen og Arve Tellefsen. I omtrent samme nærhet, noen ganger litt skjult av flygellokket satt verdenskjente pianister som Alfred Brendel, Wilhelm Kempff, Solomon, Gina Bachauer, Arthur Rubinstein, eller Robert Riefling og Eva Knardahl, dessuten sangere som Nicolai Gedda, Eva Prytz, Rita Streich, Irmgard Seefried, eller Elisabeth Schwarzkopf.

Det var bare den sovjetiske pianisten Emil Gilels som fikk et mindre hyggelig opphold i Oslo. Han kom under Sovjetsamveldets intervenering av Tsjekkoslovakia i 1968, og reaksjonen her hjemme rammet hans tillyste konsert.

Vi satt klare til generalprøve da styreformann Kjell Boysen ankom Aulaen med beskjed om at konserten var avlyst. Emil Gilels satt allerede på flygelkrakken da han fikk høre dette.

Filharmonien var inne i en god periode i sekstiårene, og aller mest skyldtes det dirigentene, og Herbert Blomstedt i særdeleshet. Han representerte en ny generasjon av dirigenter, og begeistringen for Blomstedt, den lever fremdeles. Når han skal gjestedirigere ; Oslo i 2017 har han passert 89 år!

I alle år har Blomstedt vært mitt fremste forbilde, og vi har vært nære venner gjennom alle disse årene.

Fra 1969 var den greskfødte Miltiades Caridis kunstnerisk leder i Filharmonien, en usedvanlig dyktig dirigent som arbeidet stillferdig, rasjonelt og effektivt. Konsertene i Store studio sto vanligvis i Kringkastingen regi, ofte ledet av Fjeldstad eller Blomstedt, men vi spilte også under gjestedirigenter som fort gled ut av hukommelsen.

Blant gjestedirigentene vi husket best var franskmannen Pierre Monteux. Den første av hans to konserter i Oslo fant sted i 1961, og han var 85 år. Hans navn var stort, blant annet fordi han hadde ledet førstegangsfremføringen av både Stravinskijs Petrusjka og Vårofferet. Det var noe aristokratisk over den bredvokste personen, den hvithårede mannen med den mørke barten. Fra salen hørte jeg at noen hadde fått Ibsens figur i tankene når Monteux sto på podiet...

Eldre musikere i orkesteret gjenkjente en tidligere direksjonsteknikk når Monteux dirigerte. I den lå en mer nennsom slagteknikk, mer fingerbruk og mindre fekting med armene - for å antyde noe.

Kjell Bækkelund var solist på en av disse konsertene, og på generalprøven ble han avbrutt av Monteux som hevdet at Beethoven hadde notert c på et sted solisten spilte ciss! Bækkelund rødmet og tok korrigeringen til etterretning, mens maestroens stjerne steg enda høyere i våre hoder.

Under hans andre konsert ønsket madame Monteux en plass på scenen - fordi hun var engstelig for sin gamle mann. Paukisten Knut Fjeldhøi hentet en stol, og under konserten satt hun ved hans side og overvåket mannens bevegelser.

En annen prominent gjest var den polsk-amerikanske dirigenten Leopold Stokowski. Han hadde i yngre år vært organist i London og i New York, og under besøket i Oslo i 1967 ble han med sine drøye 90 år regnet som Filharmoniens eldste gjestedirigent gjennom tidene. Her var han vel mest kjent som den første som dirigerte musikken til Walt Disneys filmer. I Oslo valgte han egne orkesterversjoner av J. S. Bachs orgelmusikk, og det var dem han gjorde størst lykke med i sine eldre år.

Blant nordiske dirigenter var Sixten Ehrling, John Frandsen, Paavo Berglund og Okko Kamu her, men også latvieren Arvid Jansons, Mariss Jansons far. Han dirigerte i Oslo et . par ganger i sekstiårene, en betydelig orkesterleder med et sjeldent behagelig lynne. På den tiden hadde vi ikke anelse om at hans sønn skulle bli en av Filharmoniens store ledere.

Nederlenderne Willem van Otterloo og hans landsmann Bernard Haitink etterlot også gode minner, likeså indieren Zubin Metha.

Da Kirill Kondrasjin var gjestedirigent i Oslo ved et par anledninger, var han Sy ty lederne for Moskvafilharmonien. Han var dyktig, svært streng, viste ingen smil, væremåten hørte til det vi yndet å kalle ”prøyssertyper”.

Så kom Willy Boskovsky, beundret for sin ledelse av nyttårskonsertene på TV. Etter første dags prøve mente vi å ha fått bekreftet alt dette fordi vi ble rost opp i skyene. Men den neste dag fortonte seg helt annerledes fordi han betraktet oss som mindre dugelige. Konserten forløp likevel godt, og Boskovskys glimrende innlevelse i wienerisk musikk ble denne kvelden assosiert med den vakre vårkvelden på Karl Johan.

Den armenskfødte dirigenten Aram Khachaturian var regnet som en av de fremste komponister i Sovjetunionen, vi visste lite om ham, og han gjestedirigerte i Oslo i januar 1971.

Den knapt sytti år gamle og høyt dekorerte maestroen viste bryskhet under vårt første møte. En rutinert orkesterleder, men hans disiplinære krav var skremmende. Vi ble veldig redd. Hans oppførsel nærmet seg det uhyrlige, han aksepterte ingen ting, ikke smil, ikke host eller kremt. Situasjonen ble trykkende, og buene begynte å hoppe på strengene både her og der. Da generalprøven skulle begynne var ikke maestroen på plass, i stedet innfant den sovjetiske ambassadøren seg. Han kunngjorde Khachaturians lille forsinkelse, og ba oss bli sittende.

Etter noen minutter sto han der med ansiktsdrag som lignet på en som hadde vært lenge oppe. Men han kom seg fort, ansiktsfargen ble den gamle, men han fortsatte å peke på disiplinen. I vanvittig kamphumør reiste han seg gradvis fra dirigentstolen, og snart var han inne i sin dramatiske symfonis stormende partier. Konserten gikk bra, den unge kvinnelige cellist han hadde med seg spilte henrivende, og konserten ble for min del den aller siste som filharmoniker.

Senere har jeg opplevd mange store stunder med Filharmonien, men det er vemodig i 2016 å konstatere at ingen av musikerne fra min tid sitter der lengre. Noen er pensjonister, andre er ikke blant oss mer.

I enkelte familier ligger musikken i årene, det har vist seg i min slekt også. Datter Åshild sitter i dag på den plass jeg forlot i 1971, Ingfrid dukker sjeldnere opp, men hun tilkalles når ekstra mannskap trengs på tangentinstrumenter, eller når hun selv sitter som solist på klaver.

Mens jeg enda var i Filharmonien fikk jeg delta i fremføringer av Johan Svendsens største kammermusikkverk, Oktett for strykere, op. 3. Det var i 1970, og Hindarkvartetten satte prosjektet ut i livet. Foruten kvartettens medlemmer, Leif Jørgensen, Trond Øyen, Johs og Levi Hindar, fylte Arve Tellefsen, Peter Hindar, Hans Christian Hauge og jeg de øvrige plasser. Vi fremførte verket ved tre anledninger på én uke: radiosending i NRK, fjernsynssending, og til slutt innspilling på LP-plate.