Tom Vissgrens siste konsert som solopaukist

Etter å ha nesten fullført utdanningen ved Norges musikkhøgskole startet Tom Vissgren som solopaukist i Bergen Filharmoniske Orkester i 1983. I 2008 flyttet han hjem til Tønsberg og har vært Oslo-filharmoniens solopaukist siden.

30. og 31. mars spiller Tom pauker på Ludwig van Beethovens Missa solemnis, med sjefdirigent Klaus Mäkelä. Dette blir det siste verket han spiller før han legger paukekøllene på hylla.

I løpet av en 40-års karriere som solopaukist har han spilt under sjefdirigentene Karsten Andersen, Aldo Ceccato og Dmitri Kitajenko i Bergen, og Jukka-Pekka Saraste, Vasily Petrenko og Klaus Mäkelä i Oslo-filharmonien.

Tom ble født i 1958 og vokste opp i Tønsberg. Han spilte trommesett, drev jazzklubb og hadde foreldre som støttet musikkdrømmen. Ulikt de flest andre 16-17-åringer hadde han også to pauker på gutterommet.

– Det er jo ikke helt normalt nei, men det var tidsbegrenset når jeg kunne øve. Jeg hadde forståelsesfulle foreldre, kanskje for forståelsesfulle, og de lot meg dyrke spillingen ganske uhemmet. Men Dagsrevyen var hellig, forteller han.

Tom har holdt på med musikk fra barndommen. Det at faren var trekkspiller og også spilte klassisk musikk var viktig for interessen for det klassiske repertoaret.

– Vi spilte litt sammen, og han gjorde en del klassiske ting også. Sånn sett ble jeg ganske godt kjent med repertoaret. I tillegg hadde han en stor platesamling hvor jeg fikk min første kjennskap til orkesterlitteraturen, og da først og fremst pauker, forteller Tom.

Tom startet med trommesett i band i Tønsberg, og sammen med noen flere drev han jazzklubben som i dag er kjent som Urijazz Jazzklubb i Tønsberg. Han hadde også både jazzkvartett og -kvintett selv, og spilte i progrock-band.

Skulle bli pianist

– På gymnaset tok jeg pianotimer. Jeg fikk såpass fot for det at jeg skulle bli pianist, og kuttet ut bandet. Det varte selvfølgelig ikke lenge. Men jeg hadde en veldig fin pianolærerinne som satte meg på sporet av den klassiske musikken, sier Tom.

Toms far drev en musikkforretning, og det ga ham tilgang på det Tom kaller basisinstrumentene. Han fikk kjøpt xylofon for en billig penge, og fikk ordnet seg to pauker på gutterommet.

– Jeg dro til biblioteket i Tønsberg, lånte partituret, skrev av stemmer og øvde meg opp på standardrepertoaret. Da var jeg 16-17 år gammel.

Derfra gikk det slag i slag. Tom tok musikktimer i Oslo, og tok stud.fag før han begynte på NMH i 1979.

– Jeg fullførte ikke der fordi jeg fikk jobb i Bergen Filharmoniske Orkester et halvt år før jeg tok eksamen. Så jeg er ufaglært, sier Tom. Der møtte han sin fremtidige kollega i Oslo-filharmonien, Terje Viken.

– Det er sånn med Tom at vi har bare en sånn kjemi. Vi trengte ikke si så mye, det holdt med et nikk, så skjønte han hva jeg tenkte uten at vi måtte avtale eller snakke om det, forteller Terje. Det kjenner Tom seg igjen i.

– Jeg ble først kjent med Terje da han vikarierte i Bergen, og senere da han ble ansatt. Vi har vært sånn bestandig, og vi tenker mye likt. Symbiose, er det ikke det man kaller det?

Tiden sammen i Bergen varte i fire år frem til Terje startet i Oslo-filharmonien i 1996.

– Da Terje flytta fra Bergen var det en stor sorg, sier Tom.

Veien inn i Oslo-filharmonien

På slutten av 90-tallet søkte Tom på jobben som solopaukist i Oslo-filharmonien. Da stod det mellom han og Rolf Cato Raade.

– Jeg husker ikke hele historien her, men det hadde vært prøvespill i forkant før Rolf Cato og jeg var de som skulle prøvespille med orkesteret. Dette endte med at begge skulle prøves enda et år, og det orket jeg ikke, så jeg trakk meg, forteller Tom.

I 2005 sluttet Rolf Cato for å bli festivalsjef for Nordlands Musikkfestuke. Tom ble spurt om å være vikar ett år, men takket nei til det. Etter hvert startet arbeidet med å finne en erstatter.

Slagverkkollega Christian Berg har kjent Tom siden de begge gikk på NMH, og søkte selv på stillingen som solopaukist da Rolf Cato sluttet. Da satt Tom i prøvespilljuryen, som ekstern sensor.

– Vi oppfordret jo Tom om å søke, men det gjorde han ikke, sier Christian om ansettelsesprosessen. Da ingen ble ansatt la både Christian og Terje press på Tom om å søke på stillingen.

Skal vi tro sjefdirigent i Oslo-filharmonien i perioden 2006-2013, Jukka-Pekka Saraste, er det vanskelig å finne gode paukister.

– Akkurat nå er det veldig vanskelig å finne en god paukist, men det var det da også, forteller Jukka-Pekka om prosessen rundt ansettelsen av Tom.

Det som overbeviste Tom om å ta jobben i Oslo-filharmonien var det berømte bergenske været.

– Jeg husker veldig godt da jeg ringte Terje og spurte om jobben fortsatt var ledig. Det hadde vært et forferdelig vær i Bergen. Kona og jeg hadde vært på butikken, og så spurte jeg Marianne om jeg skulle ringe, forteller Tom.

Da Terje kunne svare at jobben fremdeles var ledig sa Tom at han veldig gjerne ville ha den. Etter et formelt prøvespill for Jukka-Pekka ble det klart at Tom og familien kunne flytte hjem til Tønsberg.

Et «musisk menneske»

Nå 15 år senere sitter lovordene om Tom Vissgren løst hos hans kolleger.

– Jeg pleier å si at Tom er en veldig bra slagverker og paukist, men som musiker går han langt utover alle andre. Han bare er musikk, og alle ting han foretar seg er en frase, sier Terje Viken.

– Tom har en naturlig autoritet, og er et punkt folk legger merke til på grunn av musiseringen.

For de som har vært på konsert med Oslo-filharmonien vil Tom være en av musikerne mange har bitt seg merke i, der han som regel står sentrert midt på scenen bak orkesteret.

– Det er jo liksom dirigent nummer to. Paukisten setter bunnen i orkesteret, og det synes veldig godt hva han gjør, forklarer Christian.

– Tom er et musisk menneske. Musikant er noe man bruker om flere, men for meg veier musisk menneske enda tyngre. Han lever bare musikk, og det er så innmari gøy å spille med Tom fordi han gjør forskjellige ting på tirsdag og onsdag. Dette gjelder jo ikke bare han, men jeg syns Tom passer innmari godt med et sitat sagt av Joe Zawinul.

Sitatet Christian snakker om er fra en BBC-dokumentar fra 2007 som heter “Joe Zawinul: A Musical Portrait”. Zawinul var en jazzmusiker som har spilt med musikere som Cannonbal Adderley og Miles Davies, og stiftet gruppen Weather Report. I intervjuet forteller Zawinul at han under påvirkning av LSD skal ha bestemt seg for at han aldri igjen skulle spille en frase som han hadde spilt tidligere.

– Og det er jo en ekstremt pretensiøs ting å si, men jeg vil si at Tom, i det klassiske symfoniorkesteret, klarer det veldig mange ganger. Selv om det er mer satte rammer, dukker det likevel opp små detaljer, sier Christian.

– Når han spiller er det så tydelig, man hører intonasjonen og anslaget. På noen måter er det vanskelig å beskrive, men en bra paukist har et anslag som man hører, uansett om det er svake eller sterke nyanser, sier Jukka-Pekka Saraste, Oslo-filharmoniens sjefdirigent fra 2006-2013.

Både Terje og Christian sier at Tom stadig vekk overrasker på konserten. Den evnen kommer ikke fra et ønske om å vise seg frem, men en utvikling som foregår gjennom prøvene før konsert.

– Det har vært ting som kan ha bygget seg opp over en prøveuke, ting man har lyst til å teste ut. Så har disse ideene modnet mer og mer, og så tar du sjansen på konsert. På konsert så gnistrer det mer hos samtlige musikere, og da kan du gi det lille løftet for seg selv også, forteller Tom. Han har også en forklaring på hvorfor han syns godt på scenen.

Dro til New York for å lære pauker på nytt

– Dette lærte jeg av Roland Kohloff, forteller Tom. Kohloff var solopaukist i San Francisco Symphony i 16 år før han startet i New York Philharmonic i 1972. Her spilte han i over 30 år før han pensjonerte seg i 2004.

– I 1983 dro jeg til New York for å ha timer med ham, og jobba gjennom paukespilling fra A til Å. Jeg lærte på en måte å spille på nytt, og han hadde mye filosofi rundt det her med visualitet. Ikke for å vise seg frem, men for å gjøre folk mer oppmerksomme på ett eller to svake slag. Man hører de bedre når man også ser det, sier han.

For de som har sett Tom på konsert har man sannsynligvis også lagt merke til at han tidvis ligger med øret ned mot pauken.

– Vi tuller jo mye med at han nesten er manisk på det å stemme paukene på scenen, kanskje litt mye under en forestilling, ler Terje Viken. Tom sier at han har fått mange rare forslag på forklaringer på hva han egentlig driver på med.

– Det å synge ned i skinnet og stemme på overtoner er noe jeg lærte på høyskolen. Det ser jo litt snålt ut, men når du synger ned i paukeskinnet får du umiddelbart høre tonen som gjør det lettere å stemme, forteller Tom.

Saraste, Blomstedt og Mäkelä blant høydepunktene

Etter fire tiår i yrket har Tom noen høydepunkter fra karrieren.

– Jeg husker veldig dårlig, men vi har jo gjort noen Mahler-ting med Jukka-Pekka som jeg syns er helt ubeskrivelige, froteller han. De gangene Herbert Blomstedt har vært her trekker han også frem som store øyeblikk.

– Og med Klaus nå, det er storslagent. Det er ikke så lett å forlate den perioden som orkesteret er inne i nå. Jeg tror det blir ganske heftig med plateinnspillinger og turnéer fremover. For denne gamle kroppen nå så er det tosidig, for jeg har lyst til å være med, samtidig som fysikken er i ferd med å gripe inn littegrann.

På spørsmål om hva han har gjort for å holde motivasjonen oppe gjennom så mange år er han klar:

– Jeg har egentlig ikke gjort noen ting, det har kommet av seg selv. Jeg har vært ganske flink til å minne meg selv om at jeg har vært heldig, både fordi jeg ganske tidlig bestemte meg for at det var pauker jeg ville spille, og fordi jeg var på rett sted til rett tid. Jeg klyper meg jo selv i armen av og til, hvordan det låter her, hvor godt orkesteret er og hvor heldig jeg har vært.

– Bevis på at man kan si seg på topp

Elise Båtnes, konsertmester i Oslo-filharmonien, er tydelig på at det vil bli et savn når Tom nå går av med pensjon.

– Det er helt klart at det blir det. Tom er en utrolig gjennomtenkt musiker, som alltid har klare tanker på hva han vil med sin stemme. En paukist kan styre mye i orkesteret, men med Tom føler jeg at vi har det samarbeidet der vi finner musikalske ideer sammen og er enige om hvordan vi skal løse ting, forteller Båtnes.

Hun sier Tom beviser at man kan være helt på topp også når man går av med pensjon. Tom tror selv at den aktive spillestilen kan ha bidratt til at han fortsatt er på topp.

– Jeg har ikke jobbet spesifikt med dette. Det er klart at det knirker litt i armer og bein, men jeg har høy terskel når det gjelder plager med skuldre. Og jeg har vært heldig for selv om det kan være plagsomt i hverdagen har det ikke gått utover spillingen. Jeg står jo og spiller, så jeg er egentlig ikke statisk, og jeg tror den lille trimmen og bevegelsen på scenen har hjulpet. Selv om det bare blir spekulasjoner, selvsagt, forklarer Tom.

Pensjonistliv med ny hund

Etter siste konsert i mars tror ikke Tom at han blir å se på podiet igjen.

– Når du bare har vært borte fra dette en måned, der du ikke spiller daglig, så føler man at man er på defensiven. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle tatt det opp igjen, og det ville føltes som fallhøyden er stor. Musikk er ferskvare, og jeg ser egentlig ikke for meg at jeg kommer til å spille igjen, forteller han. De andre trommestikkene blir mest sannsynlig også lagt bort.

– Nei, jeg tror ikke det blir noe mer spilling. Jeg har trommesett i boden, og det hadde selvfølgelig vært moro om det ble en spillejobb på en jazzklubb i ny og ne. Og nå er det andre ting på gang, jeg har blitt farfar, vi holder på med et hytteprosjekt, og vi skal få ny hund.

I september i fjor mistet Tom og kona den forrige hunden. Det gikk hardt inn på dem begge.

– Det var jo en katastrofe. Det skjønner jo ikke folk hvis de ikke har tilknytning til dyr. Men nå får vi ny hund om cirka seks uker, en dvergschnauzer. Det gleder jeg meg veldig til.

Vemodig, men positivt vemodig å slutte

Etter 40 år som musiker, de siste femten i Oslo-filharmonien, er det selvsagt også vemodig å skulle gå av med pensjon. Men Tom har ambisjoner om å bli returnere til Oslo Konserthus senere, men da som en del av publikum.

– Jeg kommer til å savne alt sammen, både folkene og musikken. Jeg har hatt en ambisjon om å gå på konsert og kunne fjerne meg fra faget og bare nyte konserten. Men det har jeg fått beskjed fra gamle kolleger om at det kommer jeg ikke til å få til. Man henger seg alltid opp i sin egen faggruppe..

31. mars blir Toms siste konsert med Oslo-filharmonien. Da er det Ludwig van Beethovens Missa solemnis som står på programmet, med Klaus Mäkelä foran seg og Oslo Filharmoniske Kor bak seg.

– Når jeg våkner opp første april kommer det til å være rart. Det blir veldig vemodig, men det går an å være positivt vemodig, tror jeg, avslutter han.