Med Oslo-Filharmonien i England − et reisebrev

Ingrid Røynesdal er administrerende direktør i Oslo-Filharmonien.

Les også: Bilder og anmeldelser fra Englands-turneen

Det er fint å være norsk i England

(skrevet 9. mars)

På mandag denne uken startet Oslo-Filharmoniens store vårturné i England. Seks konserter på sju dager med krevende program, er virkelig en kraftprestasjon.

Bridgewater Hall i Manchester mandag kveld var første stopp, med Rachmaninovs 2. pianokonsert og Mahlers 5. symfoni på programmet.

Hele fem kritikere fra både nasjonal og lokal presse var på plass i salen første kveld. Det er i det hele tatt mye media som enten har fulgt oss i forkant eller skriver om oss nå under turneen. I går gjorde jeg et lengre intervju med det de kaller et ”glossy magazine”, der samtalen bl.a. dreide seg om ambisjonene og visjonene for et nytt konserthus i Oslo, om Sibelius, og om utdanningssystemene våre for klassisk musikk …

At kritikkene har vært så entydig overstrømmede, ja, overveldende bra – ikke minst i den nasjonale pressen (The Telegraph og The Times), gir selvtillit. Vår nye solocellist Louisa Tuck, som spiller ekstranummeret ”Vocalise” alene sammen med solisten Simon Trpceski, trekkes også frem. Slike grep oppleves overraskende og sjenerøse, ikke minst fordi det holder et så høyt kunstnerisk nivå. Sentrum i den klassiske musikkbransjen er langt på vei London. Vår sjefdirigent Vasily Petrenko har et stort navn i hele Storbritannia, og interessen for ham løfter også interessen for orkestret.

Tirsdag hadde orkestret en lang transportetappe og hviledag i London. Da dro noen av oss til Dulwich Picture Gallery for å oppleve en intimkonsert med pianisten Leif Ove Andsnes i samspill med to av de fineste unge talentene i Norge i dag, Guro Kleven Hagen, fiolin og Eivind Holtsmark Ringstad, bratsj.

Hva Sparebankstiftelsen har fått til på dette galleriet den siste måneden er enestående. Utstillingen med Nikolai Astrup har, som mange hjemme har registrert, fått veldig stor oppmerksomhet her borte, og Leif Ove og venner i fire konserter med norsk musikk inne i galleriet, gjorde ikke akkurat følelsen av begivenhet mindre. Konserten var også en del av talentprogrammet ”Crescendo” som Oslo-Filharmonien driver sammen med Barratt Dues Musikkinstitutt og Festspillene i Bergen.

Det er inspirerende å være i nye saler, å høre detaljer i orkestret som jeg aldri har hørt før, og å se hvordan et helt annet publikum enn vårt hjemlige lar seg overvelde. Og det er inspirerende å oppleve et orkester som kveld etter kveld er best når det gjelder – med enkeltprestasjoner som virkelig legges merke til.

I går kveld var vi i en enkel, men veldig flott akustisk sal i Basingstoke, med Sjostakovitsj 5. symfoni i tillegg til Rachmaninov på programmet. Det fungerte strålende for Rachmaninov – pianisten skinte virkelig, og nyanser i klang, frasering og de virtuose passasjene stod virkelig ut. Og orkestret briljerte i Sjostakovitsj og måtte kvittere med to ekstranumre. Vasily endte opp helt bakerst i slagverkgruppa – til stor jubel i salen.

I kveld står London for tur. Det er sannelig fint å være norsk i et England som for tiden har øynene vidåpne for hva som beveger seg i norsk kulturliv.

”A lot of buzz”

(skrevet 12. mars)

London-konserten vår var spesiell, fordi så mange i bransjen var der. Vår solist, fiolinisten Henning Kraggerud, sjarmerte alle allerede under sin lille innledningstale om Tsjaikovskijs fiolinkonsert. Og etter pause spilte vi Sjostakovitsjs rystende 5. symfoni, som må sies å være orkestrets kjernerepertoar og som det er umulig å høre så godt spilt uten å bli sterkt berørt.

Cadogan Hall er krevende fordi den er nokså liten for et så stort orkester som vårt (knappe 1000 seter), og fordi vi er et orkester som er vant til å måtte kjempe for å nå gjennom med lyden i Oslo Konserthus og som derfor vanligvis ikke sparer på kruttet. Men vi var godt forberedt på lydbildet som møtte oss, og desto mer tilfredsstillende var det at vi fra personligheter i miljøet fikk tilbakemeldinger som ”dette er den beste konserten jeg har hørt i denne salen”. Og anmeldelsene fortsetter å være veldig gode.

Konsertsalen Bristol er en sal som trenger renovering. De har ikke sitt eget symfoni-orkester, men en rekke fine konsertserier med tilreisende orkestre. Vår konsert var smekkfull med rundt 1600 mennesker. En av våre musikere, 2. fiolinist Emil Huckle-Kleve, vokste opp i denne byen, og fikk selvfølgelig noen ekstra tilrop idet han entret podiet. I Bristol var det Sibelius fiolinkonsert med Henning som stod på programmet, i tillegg til Mahlers 5. symfoni. Vi får en usedvanlig varm mottagelse overalt. De som har fulgt orkestret over tid, trekker frem at vi åpenbart er inne i en gylden periode. Eller for å si det med en av bransjens sentrale agenter: ”There is a lot of buzz around the orchestra, Ingrid!”.

Å lytte intenst til 2-3 timers konsert kveld etter kveld med så mektig musikk, krever sin kvinne. Jeg kan bare forestille meg hva det må koste for musikerne å hente ut de kreftene som skal til for å levere så intenst og på så høyt nivå hver eneste kveld. Men uansett hvor sliten man er når man setter seg ned langs benkeradene før konsertstart, så kobles man umiddelbart på når kvaliteten er som den (i all beskjedenhet) er i dette orkestret. Når lyset dempes og man kjenner kraften i konsentrasjonen fra 100 musikere på podiet. Når det utsøkte og fortettede samspillet utspiller seg i de mest imponerende krumspring - da kjenner jeg litt ekstra på gleden og takknemligheten over å få lov til å jobbe sammen med denne fine gjengen.

I kveld spiller vi i den flotte salen i Birmingham, på hjemmearenaen til City of Birmingham Symphony Orchestra (CBSO), der Norgesaktuelle Sir Simon Rattle har vært sjefdirigent i mange år. De sier det er fullt hus – noe som betyr nesten 2200 mennesker.

Søndag avslutter vi turneen i en helt splitter ny sal i Saffron Walden (som er reist utelukkende på grunnlag av private penger!), før vi setter oss på kveldsflyet hjem til Oslo.

”Come back soon"

(skrevet 14. mars)

Femte stopp på Oslo-Filharmoniens Englands-turné var Birmingham. Det ble et høydepunkt og en av de beste konsertene som jeg noensinne har hørt med orkestret vårt. 2200 mennesker fylte salen. Orkestret var heltent, sjefdirigent Vasily Petrenko stilte for anledningen i kjole og hvitt (!), akustikken var veldig overbevisende i en fantastisk sal, og man kunne kjenne at noe spesielt lå i luften allerede fra start.

Det er en egen kunst å lykkes når forventningene er som størst. En god samspillskultur innebærer at man i de mest krevende stundene spiller hverandre gode. Og det ble nettopp en slik kveld der Vasily ga alt – og orkestret responderte. En slik kveld der alle gikk og smilte etterpå, både på scenen og utenfor, og folk i miljøet slo rundt seg med ord som ”sensational”…

Turneer er lagbyggende. Det å spille så mange og så lange konserter kveld etter kveld, hever nivået. Bevegelsene og klangen i gruppene blir mer samkjørte. Detaljene får gjerne enda mer presisjon.

Vi avsluttet Englands-oppholdet med en søndagsmatiné i Saffron Walden, et lite og veldig sjarmerende sted ikke langt fra London. Det var flere av oss som synes vi så Miss Marple stelle i hagene ved de vakre murhusene langs veien. En anonym privat giver ga for noen få år tilbake denne konsertsalen til lokalsamfunnet – som tilbygg til en pikeskole. Den ble åpnet i november 2013. Det er sannelig inspirerende å tenke på at det finnes sånne mennesker blant oss.

Simon Trpceski spilte sin briljante Rachmaninov-konsert for siste gang for denne gang, og deretter overbeviste orkestret nok en fullsatt sal med Mahlers mesterlige 5. symfoni.

Seks heftige helaftener (i Manchester, Basingstoke, London, Bristol, Birmingham og Saffron Walden) på syv dager er en maratonuke – både for orkestret og for apparatet rundt. Vi var flere som var litt matte i blikket på flyturen hjem søndag kveld. Men vi måtte smile da vi leste meldingene som hadde tikket inn til oss: “Dear Oslo Phil. Thank you so much for the concert this evening at Birmingham Symphony Hall - the best concert we've heard for a long time - come back soon!”

Det gjør vi gjerne.