Offertorium – Sofia Gubaidulinas internasjonale gjennombrudd

Da fiolinkonserten Offertorium ble urfremført i Wien i 1981, var det uten komponisten til stede, og med en sovjetisk persona non grata som solist. Fremføringen var starten på en av de betydeligste internasjonale komponistkarrierene i vår tid.

Den russisk-tatariske komponisten Sofia Gubaidulina var 49 år gammel på det tidspunktet. Hun bodde i Moskva, hvor hun hadde studert komposisjon fra 1954 til 1963 og siden livnært seg som komponist.

Fordi musikken hennes ble stemplet som avantgardistisk, eksperimentell, dekadent og nonkonformistisk, for å nevne noen av betegnelsene kulturmyndighetene brukte om den, var kun et fåtall av verkene blitt godkjent for fremføring. Hun hadde derfor svært lite inntekt fra kunstmusikken sin, men overlevde økonomisk ved å skrive filmmusikk. Dette var en inntektskilde for mange avantgardekomponister i Sovjet. 

I filmindustrien, som var del av det store propaganda-apparatet, var det andre regler som gjaldt. Her var det regissøren som bestemte det musikalske språket, og Gubaidulina har fortalt at hun hadde tilgang på alle de instrumenter og besetninger hun ønsket seg. Ikke minst fikk hun erfaring med å skrive for kor og symfoniorkester. Kunstnerisk, derimot, overlevde hun ved at venner og kolleger oppførte den uakseptable musikken på halv- og uoffisielle konserter, som det ikke var lov å annonsere for, eller på undergrunnskonserter i det skjulte.

Hør Offertorium i Oslo Konserthus 21. mars: Gubaidulina og Beethoven

Uavhengighet

Hovedanklagene mot Sofia Gubaidulina i Sovjettiden var at hun henviste åpent til religiøse temaer i musikken sin, og at hun var totalt avvisende overfor myndighetenes musikalske retningslinjer. Dette siste kom frem fra første stund. Da hun avsluttet studiene, fikk hun, som mange nyutdannete komponister, en invitasjon fra Kulturministeriet. Hun forsto hva det gikk ut på. Hun ville fått en bestilling, blitt svært godt betalt, og hun ville vært innenfor. Sofia Gubaidulina møtte ikke frem. Senere kommenterte hun hendelsen slik:

"Prostituerer du deg én gang, har du mistet alt, for alltid."

(Michael Kurtz’s Sofia Gubaidulina, A Biography)

En vanligere holdning hos sovjetkomponister var å ta imot tilbudet, være imøtekommende i ett stykke, og så skrive hva man selv ville, etterpå. Ikke Sofia Gubaidulina. Hun deltok ikke i spillet, noe som i seg selv var en provokasjon. Hun var kompromissløs. For andre kunstnere ble hun et symbol på uavhengighet.

"Jeg skriver for meg selv, og har ingen forventninger om å få verkene fremført," er et sitat fra 1974.

(Michael Kurtz’s Sofia Gubaidulina, A Biography)

Sikorski musikkforlag

På begynnelsen av 1970-tallet ble det blåst liv i en gammel kulturutvekslingsavtale mellom Sovjetunionen og det tyske musikkforlaget Sikorski. Representanter fra forlaget begynte å oppsøke festivaler og konserter, særlig i Moskva, og ble ganske fort oppmerksomme på komponistene Alfred Schnittke, Edison Denisov og Sofia Gubaidulina. Den gylne trio, som de kalte dem. At musikken til disse komponistene etter hvert gjorde seg gjeldende i Vesten, skyldtes i stor grad Sikorskis rolle som formidler og manager, i samspill med musikere som dirigenten Gennadij Rozhdestvenskij, fiolinisten Gidon Kremer, bratsjisten Yurij Basjmet og cellisten og dirigenten Mstislav Rostropovitsj.

Svartelistet etter internasjonal suksess

I 1979 arrangerte Vesttysk Radio en konserthelg i Köln, under overskriften Møte med Sovjetunionen. Musikk av blant andre Schnittke, Denisov og Gubaidulina ble fremført. Senere samme år var det en stor kulturutveksling mellom Moskva og Paris; mellom Pushkin-muséet og Pompidou-senteret. I den forbindelse ble det arrangert en konsert i Radio France, der Sofia Gubaidulina fikk urfremført et stort verk for slagverksolo, mezzosopran og orkester. Denne fremføringen var hennes første store suksess i Vesten.

Da den sovjetiske komponistforeningen avholdt sin årlige kongress senere samme år, ble samtlige av de sovjetiske komponistene som hadde vært fremført i Köln og Paris svartelistet. Begrunnelsen var at denne nonkonformistiske musikken feilaktig hadde utgitt seg for å være sovjetisk musikk. Konsekvensene for komponistene var at muligheter for godkjenning av verker, fremføringer og utenlandsreiser de neste to årene, ville bli sterkt redusert. Dette siste var nærmest en vits for Sofia Gubaidulina. Hun ble knapt fremført offentlig likevel, og hadde aldri noen gang fått utreisetillatelse til et vestlig land.

Derimot opplevde hun en frihet ved å bli utestengt.

"Å bli svartelistet, og dermed ikke fremført, gav meg kunstnerisk frihet, selv om jeg ikke kunne tjene noe særlig penger. Til gjengjeld kunne jeg skrive det jeg ønsket, uten kompromisser."     

(Uttalt til journalisten Stuart Jeffries i The Guardian, 2013)

Dette var situasjonen for Sofia Gubaidulina mens hun arbeidet med fiolinkonserten Offertorium.

Gidon Kremer

Fiolinisten Gidon Kremer hadde slått igjennom internasjonalt i 1970, da han hadde vunnet førstepris i både Tsjajkovskij- og Dronning Elisabeth-konkurransen. Sofia Gubaidulina hadde oppsøkt konsertene hans i Moskva så ofte hun kunne, for å studere hans musikalske signatur, som hun særlig oppfattet som en hengivelse i spillet og et eget uttrykk i selve tonekvaliteten.

"I dette møtet mellom tuppen av fingeren og den resonnerende strengen ligger den totale overgivelse av selvet. Jeg begynte å forstå at Kremers tema er offer."

(Michael Kurtz’s Sofia Gubaidulina, A Biography)

Gidon Kremer, som hadde urfremført verk av både Alfred Schnittke og Edison Denisov, spurte ved en anledning om Sofia Gubaidulina ville skrive noe for ham. Like etter fikk han innvilget to års reisefrihet i hele verden, og da hun hadde skrevet ferdig en fiolinkonsert til ham, var Kremer blitt værende i Vesten. Gubaidulina visste ikke hvor han befant seg, og ikke hvordan hun skulle få tak i ham. Hun var fortvilet, og så for seg at konserten aldri ville bli fremført.

Igjen var det forlaget Sikorski som stilte opp. Historien avslører ikke alle detaljer, men partituret ble smuglet ut, og Gidon Kremer fremførte Offertorium på Wiener Festwochen i mai 1981, med Østerriksk radios symfoniorkester og dirigenten Leif Segerstam.

De nærmeste få årene fremførte Kremer Offertorium i flere byer i Europa og i USA, med dirigenter som Charles Dutoit, Zubin Mehta, Gennadij Rozhdestvenskij, Christoph Eschenbach, Simon Rattle. Andre solister tok tak i verket. Plateinnspillingen som kom i 1989, gjorde alle som fulgte med i samtidsmusikken oppmerksom på Sofia Gubaidulinas navn. 

Offertorium er blitt stående som en av de store fiolinkonsertene skrevet på 1900-tallet. 

Musikalske forbilder

Sofia Gubaidulinas tre store forbilder, Dimitrij Sjostakovitsj, Johann Sebastian Bach og Anton Webern, spiller alle med i Offertorium.

Sjostakovitsj hadde støttet henne da hun var student, ved å si at hun skulle å fortsette på sine gale veier. Å skrive en konsert med religiøs tittel til en solist som nettopp var erklært offisielt uønsket, var uten tvil å holde fast ved sitt eget. Bach er til stede ved at verket tar utgangpunkt i hovedtemaet i Musikalisches Opfer, og Webern ved at temaet er orkestrert på en lignende måte som Webern selv gjorde det i sitt verk Ricercar. 

Religiøs klangbunn

Det første vi hører i Offertorium er temaet fra Bachs Musikalisches Opfer – bortsett fra den siste tonen. Temaet gjentas i en slags variasjonsform, og hver gang det kommer tilbake, er det med færre og færre toner, inntil det kun er én tone igjen. Midtdelen av verket har et annet materiale, er urolig og omskiftelig, med uttrykk som varierer fra det mildeste til det vilt utagerende. I tredje del bygges temaet opp igjen, men ved at tonene kommer tilbake i speilvendt rekkefølge.

Ifølge komponisten er forløpet en speiling av Jesus som ofrer seg selv, av Jesu lidelse på korset og dommens dag, og av gjenoppstandelsen.   

Tittelen Offertorium er hentet fra den romersk-katolske messen, og betegner den delen av messen der brødet og vinen blir båret frem.

Det religiøse innholdet i Offertorium er likevel bare et aspekt ved musikken, noe som ikke trenger å ha betydning for en lytter. Det er Gubaidulinas fantasi og fortellerevne, den musikalske dramaturgien, som bærer verket. Hun er uredd i uttrykket. Musikken er eiendommelig. Den er ukunstlet, fascinerende, intens og kan være rystende. 

Utreise

Første gang Sofia Gubaidulina fikk utreisetillatelse til Vesten, var i 1984, til Helsingfors. Neste gang var i 1986, da hun fikk reise til Gidon Kremers kammermusikkfestival i Lockenhaus i Østerrike. Her fikk hun kontakt med musikere og aktører i det internasjonale musikklivet, og en eventyrlig karriere begynte å ta form. Glasnost gjorde umiddelbart en forskjell for henne. Bare samme år ble hun fremført av Berlinfilharmonikerne og på Huddersfieldfestivalen i England, og var selv til stede. Bestillinger på nye verk kom i stort tempo, fra orkestre og institusjoner i Europa, USA og Japan, langt flere enn hun har kunnet akseptere.

Emigrasjon

For Sofia Gubaidulina ble livssituasjonen i Moskva på begynnelsen av 1990-tallet svært vanskelig. Hun som hadde tålt og levd med motgang i alle år, reagerte sterkt på den situasjonen som oppsto med politisk uro og matmangel. Hun var redd, turte ikke å gå ut, mistet konsentrasjon og arbeidsevne.

Både forlaget i Tyskland og venner rundt henne så hvordan hun holdt på å forkomme. Hun forlot Sovjetunionen i februar 1991, året hun fylte 60, og fikk hjelp til alt det praktiske ved å etablere seg på nytt. Hun solgte alle sine partiturer, også de fremtidige, til Paul Sacher-stiftelsen i Basel, og fikk råd til et lite hus utenfor Hamburg.

Siden 1990-tallet har Sofia Gubaidulina vært en av de mest fremførte samtidskomponistene internasjonalt. Hun er stadig i arbeid, nå i en alder av 87 år, og bare de siste tre årene, har hun fått fremført fire nye, store verk. Blant dem hennes tredje fiolinkonsert, tilegnet solisten Vadim Repin, urfremført i 2018. Den første og den tredje fiolinkonserten omrammer således hennes internasjonale karriere.

Da Sofia Gubaidulina var Festspillkomponist i Bergen i 2018, fikk jeg anledning til å spørre henne hvordan endringen ved å flytte fra Moskva til Tyskland hadde påvirket hennes musikk?

"Denne endringen i mitt liv har ikke endret noe i min musikk, fordi musikk er mer en abstrakt kunstform, og krever kun stor sjelelig konsentrasjon. Og det er det viktigste i livet. Det forandres ikke av det ytre. Det er kun den indre konsentrasjon som er viktig i livet, for meg personlig."

Hør Offertorium i Oslo Konserthus 21. mars: Gubaidulina og Beethoven  

Bodil Maroni Jensen er frilans musikkjournalist. Hun har fulgt Sofia Gubaidulina på nært hold de senere år, og har skrevet en rekke artikler om henne, som alle ligger på www.musikkjournalistikk.no.